Er lokalpolitikere hjelpeløse vitner – eller årsaken til at barn og unge sliter i skolen?

Foreldre over hele landet reagerer kraftig på forslag om kutt i neste års budsjett. De får støtte fra profesjonsutøverne i skolen; lærere og ledere.

Det bør lokalpolitikerne ta på største alvor.

Aller først bør de lese Marie Midtsund sitt innlegg i Romsdal Budstikke 17.november, «Barna er framtidas gull». Der forklarer hun bedre enn noen hvorfor det ikke er noen god idé å la økonomiske kutt ramme barna. Du risikerer å ramme hjernen og hjertet; evnen til å lære faglig og sosialt.

Å gi eleven mestringsopplevelser både faglig og sosialt er skolens mandat. Det er vedtatt av Stortinget. Det praktiske ansvaret er overført til de ansvarlige i den enkelte kommune: kommunestyret som juridisk skoleeier.



Jeg velger å skrive dette støtteinnlegget i håp om at andre kan lære av andre politikeres erfaringer. For jeg har også vært lokalpolitiker i over 30 år av mitt liv. I tillegg har jeg vært lærer, og i mesteparten av mitt yrkesliv også rektor i 3 ulike kommuner

Min erfaring bygger altså på det jeg har sett og lært såvel i kommunestyresal som i skolestua. Mange folkevalgte vil kjenne seg igjen.

Derfor drister jeg meg til å komme med tre råd til alle politikerne og et råd til foreldre, besteforeldre, tanter og onkler.

Først et hovedråd til alle: Ikke sov i timen!

Råd 1 til politikerne:
«Ta kommune- og økonomiplanen mer alvorlig!»

Høsten er en kritisk viktig tid for elevene. Ikke bare fordi de da har begynt et nytt skoleår med nye faglige og sosiale utfordringer, men også fordi de folkevalgte i kommunestyret samtidig skal avgjøre deres kommende skolesuksess.

Det skjer når Økonomiplanen skal vedtas. Økonomiplanen er tett knyttet til den like viktige Kommuneplanen. Den skal ha en handlingsdel som årlig revideres, da som regel samtidig med Økonomiplanen. Disse overordnete planer skal ligge tilgjengelig for allmenheten på kommunens hjemmeside. Her finner du hva kommunen ønsker å oppnå gjennom skoletilbudet de gir.

Det er disse to planer som skal skape forutsigbarhet for innbyggerne, enten de er foreldre, pårørende eller ansatte.
 
Dessverre er det mange ansatte, folkevalgte og til og med journalister som kun konsentrerer seg om det 1. av 4 år i økonomiplanperioden. Derfor skrives og snakkes det «kun» om budsjettet – altså det kommende året.

Både kommuneplanen og økonomiplanen er lovpålagt. Mange kommunepolitikere bruker det meste av sin tid til å få det kommende årets budsjett til å gå opp økonomisk. Derfor sitter mange kommuner nå med «gjørme til knes».  De «glemte» tidligere år å få regnestykket til å gå opp mer enn kun første året, og de tok kanskje litt for lett på handlingsdelens konkrete tiltak i deres egen kommuneplan?

Råd 2 til politikerne:
«Store investeringer spiser ansatte til frokost»

De problemer man har i årets budsjettarbeid er et resultat av tidligere lyst til å imponere innbyggerne med politiske minnesmerker.

Over mange år kunne politikerne valgt vekk en rekke tunge investeringer. Dermed ville lånegjelda vært mindre. De stillinger som nå foreslås kuttet gjøres av hensyn til at banksjefen er utålmodig. Banken skal ha både renter og avdrag. Et lån på 10 mill.kr tatt opp for 4 år siden vil de neste 16-17 år koste grovt regnet 1 million pr år. Det er to stillinger i skolen eller i eldreomsorgen.

Bortsett fra lokaler som MÅ renoveres fordi de er helsefarlige eller ikke lenger hensiktsmessige, bør alt annet utsettes. Slik kan man beholde flere ansatte i kommunens to hovedtjenester; oppvekst og omsorg.

Råd 3 til politikerne:

Dere MÅ melde fra til Storting og regjering om statens ran av kommuneøkonomien!

De samlede frie inntekter til kommunen består av egne skatteinntekter samt det staten yter gjennom Inntektssystemet (statens overføringer til kommuner og fylkeskommuner).

Uansett regjering og stortingsflertall er det i praksis de øverste embetsmenn i Finansdepartementet som avgjør hvor mye kommunene «får». Eller rettere sagt; må kutte.

Finansdepartementet legger alltid til grunn at kommunens utgifter til lønn og andre utgifter fordeler seg slik det gjør i Staten; 2/3 er lønn og 1/3 er andre utgifter.
Veksten i disse to faktorene kalles deflator.
 
Når staten gjennom Inntektssystemet legger til grunn at lønnsveksten kommende år er f.eks 4 % og annen prisstigning er 2,5 %, betyr dette i praksis at kommunene må kutte langt mer.

Hvorfor?
Ganske enkelt fordi staten er rik og kommunene fattige. Staten sørger for svært gode budsjett til sine avdelinger – i hovedsak i Oslo. I Staten utgjør lønnskostnadene rundt 67 % . De øvrige 33 % går til innkjøp av datautstyr, møbler, kurs, seminar i utlandet, kantine, velferdsordninger osv – noe de fleste kommunalt ansatte bare kan drømme om.

Det er skole og eldreomsorg som trenger penger, ikke administrasjonen.

For dette er realiteten for de to store tjenesteområdene i en kommune; oppvekst og omsorg: Både deres budsjett og antall ansatte utgjør rundt ca 65 % av kommunens budsjett, varierende med kommunestørrelsen.
Hva som er verre: Lønnsutgiftene ligger på nærmere 90 % av deres totalbudsjett. Ofte høyere.

Dermed harmonerer ikke kommunens inntekter med hva staten har forutsatt: Lønn skal bare ta 67 % av budsjettet. Forskjellen på lønnsutgifter til 67 % og 90 % får store konsekvenser.

Hvis kommune A har et budsjett for oppvekst og omsorg totalt på 100 mill kroner, vil neste års lønnsutgifter med statens norm utgjøre 67 mill + 4 % = 69,7 mill kr.
2,7 mill kr er beløpet staten overfører kommunen for å dekke lønns og prisstigning.

Men kommune A har kanskje 90 % av budsjettet låst til lønn. Det betyr at kommunen trenger 90 mill kr + 4 % = 93,6 mill for å dekke lønnskostnadene. Forskjellen på statens bidrag på 69,7 mill kr og kommunens behov på 93,6 mill kr utgjør da 23,9 mill kr.!

Hvor har lokalpolitikerne funnet dekning for de nesten 24 mill kr? Jo, ved over mange år ha kuttet tilsvarende i oppvekst og omsorg. Og nå igjen må kutte stillinger.
Hvor blir det færre stillinger? Nettopp, i skole og i pleie/omsorg.

Vinnerne er staten som sparer penger de kan bruke på «seg sjøl», og de kommunale administrasjoner som sjelden må ta store reduksjoner. Tall fra SSB viser at den store veksten i offentlige stillinger er nettopp i administrasjonen (på rådhuset, fylkeshuset og statens mange hus).

Taperne i dette spillet mellom Staten og kommunene er elevene og de eldre pleietrengende!
Derfor må ingen som bryr seg sove i timen!

Råd til elevens omsorgspersoner og oppdragere:

Benytt dere av retten til å bli hørt!

Formannskapets politiske forslag til den 4-årige økonomiplanen skal legges ut  til offentlig høring minst 14 dager før kommunestyret skal sluttbehandle den. Dette skal annonseres i media.

Alle innbyggere, organisasjoner, bedrifter, skolens organer m.fl har rett til komme med sitt syn på forslaget. De har rett til å spørre om konsekvensene av forslaget og advare om følgene.

Kommuneadministrasjonen skal vurdere de enkelte høringsinnspill og legge disse fram for kommunestyret, noe ordfører har ansvaret for.

Høringsinstituttet er ventilen i vårt liberale demokrati. Innbyggerne kan slik få gitt uttrykk for hva de mener om forslaget til økonomiplan. De folkevalgte skal ha kunnskap om dette, og må ta innspill på alvor.

Det betyr at det endelige vedtaket i større eller mindre grad er påvirket av innbyggernes reaksjoner.

De som ikke benytter seg av høringsmuligheten, kan ikke klage etterpå.
 
Tips: Sjekk formannskapets forslag når det foreligger og se hvordan det evt. avviker fra kommunedirektørens forslag. Det skal tydelig fremgå hvor det skal kuttes i de økonomiske rammer, og evt. hvor mange årsverk som foreslås fjernet og konsekvenser av dette.

Deretter sender du/dere et høringsinnspill til kommunestyret v/ordfører og kommunedirektør. Samtidig sender du kopi til alle partigruppene eller til alle kommunestyremedlemmer slik at de får nærmere en uke å vurdere innspill og finne løsninger. For de vil gjerne ha reaksjoner fra innbyggerne.

Og er du misfornøyd med sluttresultatet fordi ditt innspill ikke ble tatt hensyn til, er neste «høringsfrist»  valgdagen i september neste år.

Noe som burde plage de folkevalgte allerede nå.



Mer om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2014/11/02/deflator-forklarer-grunnskolens-budsjettvansker/

Reklame

Slik kan lærerstreiken avsluttes raskt – og med kun vinnere!

«Situasjonen virker helt fastlåst». Dette er det gjengse inntrykk blant både partene og politiske kommentatorer pr 25.september 2022.

«Politikere bør ikke blande seg inn i konflikten» blir det også sagt – som en advarsel om å ta parti for enten KS eller lærerorganisasjonene.

Jeg er uenig. Fordi vi snakker om to prinsipielt ulike tariffoppgjør.

I privat sektor må lønnsforhandlingene være en sak kun mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er de som sammen skaper merverdiene, og må uten partipolitisk innblanding fritt forhandle lønn og andre ordninger.

_{Fotoillustrasjon: KS}

«Offentlig sektor skiller seg ut»

Lønnsoppgjør i offentlig sektor (her kommunesektoren) vil derimot være politiske. Det handler om at politisk valgt arbeidsgiver skal prioritere noen ansattegrupper foran andre når lønnspotten(rammen) skal fordeles.

Det gjøres for å slik sikre at gode offentlige tjenester kommer flere innbyggerne til gode.

I kommune-Norge utgjør de lovpålagte oppgaver innen helse- og pleiesektoren og opplæringssektoren ca. 2 av 3 kroner av totalbudsjettet, og der rundt 90 % er knyttet til lønnskostnader.

Det er hovedstyret i KS (Kommunenes Sentralforbund) som prioriterer. Av hovedstyrets 15 medlemmer er 14 valgt av partiene som er representert i kommunestyrer/fylkesting.

Hovedstyret i KS. Gunn Marit Helgesen (foran i midten) overtok klubba da den
valgte lederen Gram ble statsråd i regjeringen Støre. Foto: KS

Tar vi utgangspunkt i valgresultatene fra lokalvalgene i 2015 og 2019 har AP, SP og SV hatt flertall.
Det er fordi velgerne har stemt slik i åpne og lovlige valg. Derfor har dette vært de mest vanlige samarbeidskonstellasjoner i kommunestyrer og fylkesting de siste åtte åra.

«Hvem bestemmer i KS?»

Hovedstyrets prioriteringer er derfor basert på disse partienes råd fra sine egne lokalpolitikere. Og i prinsippet må både hovedstyrets leder, nestleder og de øvrige medlemmer kollektivt stille seg bak flertallets vedtak enten de er enig eller ikke.

Hovedstyret har prioritert ansatte i helse-, pleie- og omsorgssektoren av to meget gode grunner: Fram mot 2035 kan vi mangle rundt 40 000 ansatte FØR evt. flukt fra sektoren pga tidspress og dårlig lønn. Og det gjelder å tilby gode betingelser for de etterhvert flere som må dekke opp for manglende personell.

Mange lokalpolitikere ba også om at lærerne måtte prioriteres nå. Lærerne har hatt en betydelig svakere lønnsutvikling, noe også KS har erkjent.

Denne kurven viser utviklingen siden 2004. Nederste linje viser utviklingen for lærergruppene, den øverste viser øvrige ansatte i kommunene (unntatt ledere). Forskjellen er kommet opp i 14, 3 % pr 2020. Etter oppgjørene de to siste åra er forskjellen økt ytterligere med 0,7 % iflg tallene fra TBU (Teknisk Beregningsutvalg).

15 % lavere lønnsutvikling enn snittet for de øvrige ansatte må kompenseres ved de kommende lønnsoppgjør, og man må starte allerede fra 2023 siden det ikke er mer å gå på med den fordelte potten i år.



«Hvem handler på vegne av KS?»

KS sin administrasjon må gjennomføre det deres politikere i kommune-Norge har vedtatt når de møter fagforeningene til årets tariffoppgjør.

Stortinget som lovgiver forventer også at tjenestene skal utføres med god kvalitet slik at innbyggerne er fornøyde. Staten stiller derfor krav om formell kompetanse for de største og tyngste tjenestene offentlig sektor skal levere.

Formell kompetanse betyr også en høyere lønnskostnad.

«Hva virker inn på lønnsfastsettelsen ?»

Den formelle kompetansen får konsekvenser for lønnsdannelse i offentlig sektor. En lektor med 6 års utdannelse lønnes derfor høyere enn en lærer eller sykepleier med 3 år. Logisk nok fordi den med 6 år har økt kompetanse som arbeidsgiver (= innbyggere) har nytte av.

Et annet moment teller også: En ansatt med tre års utdannelse oppnår tre år med pensjonsgivende inntekt før den med 6 år er klar for sin første lønnsutbetaling. Tre års tapt inntekt blir slik kompensert over tid gjennom ulik årslønn, basert på 8 ulike lønnsstiger i KS-området som reflekterer utdanningslengde/kompetanse og ansiennitet.

Hvordan potten skal fordeles på detaljnivå for de enkelte grupper tilligger kun partene, ikke politikere å bli enige om.  Blir de ikke enige, er streik et lovlig virkemiddel. Og streik rammer alltid tredjemann.

«En lovlig streik»?

«Lærerstreiken» er derfor en lovlig streik. Den kan kun avsluttes ved at partene blir enige sammen, i frivillig lønnsnemnd eller at regjeringen vedtar tvungen lønnsnemnd.

Det siste skjer dersom en fortsettelse av streiken medfører «fare for liv, helse eller sikkerhet eller truer helt vitale samfunnsinteresser».

Både norsk lovverk og internasjonale konvensjoner setter begrensninger på bruk av tvungen lønnsnemnd for å ikke svekke streikeretten.

Det er derfor tvilsomt om hensynet til at barn taper opplæring over en viss periode kan regnes som grunn for tvungen lønnsnemnd. Spesielt når den tapte opplæringa kan tas igjen gjennom utvidet opplæring senere.

«Fare for liv og helse»

Derimot kan elevens psykiske helse være en grunn – i den grad det kan sannsynliggjøres at kun tilstedeværelse på skolen kan sikre helsa. Barn og unge er også under et stadig sterkere press fra både sosiale medier og ulike voksende kjøps- og kjønnsideologier, noe som i første rekke er et ansvar for hjemmet.

Hvis de i tillegg havner i et sosialt utenforskap ved å ikke få tilgang til skolen, kan dette tolkes til å være «fare for liv og helse». Den psykiske velvære øker ved at barn og unge opplever sosial tilhørighet og støtte, deltakelse, samhold, muligheten til å utvikle seg og opplever trygge rammer ved at hverdagen blir mer forutsigbar.

Kommuner kan både søke om dispensasjon fra streiken og de kan organisere tilbud i skoletiden for disse elevene. Derfor blir det problematisk for regjeringen å begrunne en tvungen lønnsnemnd nå.

Får ikke elevene denne tryggheten, blir det uansett feil å peke på enkelte ansattegrupper i skolen.

Det er skoleeier (valgte politikere) som har ansvaret for dette. Klarer de ikke ansvaret, må regjeringen hjelpe til.

«Hvem taper og vinner på en tvungen lønnsnemnd?»

Det er regjeringen som kan foreslå tvungen lønnsnemnd, og et flertall i Stortinget vedtar i så tilfelle det som en egen lov for den særskilte streiken.

En regjering utgått av Ap vil i det lengste unngå tvungen lønnsnemnd. Opposisjonen på Stortinget vil nok ikke mislike om regjeringen må ty til lønnsnemnd. De er opptatt av det en til hver tid sittende opposisjon ser seg tjent med; å svekke sittende regjering. En tvungen lønnsnemnd er derfor noe enhver regjering ønsker å unngå. Derfor var statsråd Brennas kommentar etter møtet med partene fredag 23.9 som forventet. Hun sa at det er partene som eier løsningen. Og så føyde hun til en viktig setning jeg kommer tilbake til.

Lærerorganisasjonene ønsker heller ingen tvungen lønnsnemnd. Dersom rikslønnsnemndas kjennelse fastsetter virkningen fra kjennelsesdato, kommer de dårligere ut enn tilbudet fra arbeidsgiver og taper lønnsveksten for 5-6 måneder.

1.mai ville de fått som startdato for ny lønn i likhet med de 37 øvrige forhandlingsorganisasjoner om de hadde akseptert tilbudet. En dato som f.eks 1.11 sammen med hovedtilbudet de allerede er misfornøyd med, vil gjøre lærerne til de store taperne i denne konflikten.

Slik ser lønnstabellene ut som alle organisasjoner har godtatt med unntak av de tre lærerorganisasjonene:



KS har lite å tape på en tvungen lønnsnemnd. Bortsett fra det lille prestisjetapet det vil være for forhandlerne å ikke komme i mål for alle ansattegrupper, har de spart sine oppdragsgivere – kommuner og fylkeskommuner – for betydelige midler. De har unngått å bli med på en i praksis utvidelse av potten – og dermed unngått økte kostnader.

Elever rammet av streiken vil vinne ved at de kan fortsette på skolen, få tilbake en mer forutsigbar hverdag og bli bedre forberedt på sitt voksen- og yrkesliv.

Utover dette har kommuner berørt av streiken spart betydelige lønnsmidler siden det er lærerorganisasjonene som sjøl må punge ut for lønna til de streikende.

«Ja, det finnes en mulig løsning som kan avslutte lærerstreiken i løpet av kort tid!»


En slik løsning er nå rykket nærmere og gjort mulig takket være kunnskapsminister Brennas noe skjulte invitasjon da hun sa bl.a. følgende etter møtet med partene fredag 23.09:

«Det ansvaret (for elevene) skal vi ta i FELLESSKAP (..).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene (..).
«Det ansvaret (for elevene) skal VI ta i FELLESSKAP(…).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene(…).ALLE sammen må bidra. Partene må bli enige seg i
mellom…»

«ALLE sammen må bidra.«!

Yes!!, tenkte jeg og fikk et deja vú tilbake til 2001 da jeg hørte Brenna. 

Den gang pågikk forhandlingene mellom staten og lærerorganisasjonene. Også på den tiden var det over 20 000 lærere som hadde sluttet i skolen over tid for å gå over i andre stillinger. Staten var ingen mild og imøtekommende arbeidsgiver. Det husker vi som medlem av Norsk Lærerlag. Det var konflikter og dårlige oppgjør med mye frustrasjon.

Skolene risikerte fra 2001 å måtte gi opplæringstilbud utført av enda flere folk uten lærerutdanning. Hvordan dekke dette med kvalifiserte lærere?

«Trond Giskes evne til å finne løsninger»

Trond Giske som statsråd var løsningsorientert. Gjennom samtaler med Helga Hjetland, lederen i den største lærerorganisasjonen Norsk Lærerlag (som var inne i sitt siste år før de sammen med Lærerforbundet ble til Utdanningsforbundet fra -02), skisserte han et dristig forslag:

Lærerne kunne få 2 lønnstrinn ekstra utover det foreliggende tilbudet – mot at de underviste 1 time ekstra.

Det siste var selvsagt provoserende for flere lærergrupper som hadde opplevd staten som vanskelig lønnsmotpart i tidligere år.

Rett før Stoltenberg I gikk av etter valget 2001, klarte Giske å få på plass en slik avtale med lærerorganisasjonene.

Resultat: Lærernes lønn over 2 år økte med ca. kr 50 000! Det utgjør kr 78 000 i 2022-verdi)!



Etterpå har ingen lønnsoppgjør vært i nærheten.

Tvertimot har noen lærergrupper tapt 50 000 i dårligere lønnsutvikling etter den tid sammenlignet med andre ansattegrupper med samme studielengde og lønnsveksten i kommunesektoren.

«Hva betyr det å tape 50 000 kr hvert år?»

Hvis noen lurer på hvorfor lærerne er frustrerte, kan kanskje dette eksempelet belyse de økonomiske konsekvenser:

Kvinnelig lærer, 52 har over tid tapt den fordelen hun hadde ved ansettelsen. Hun ligger nå 50 000 kroner svakere an på årslønna enn om hun hadde fulgt utviklinga til såvel de med samme utdanningslengde som de med høyest lønnsvekst.

Fram til hun fyller 62 år, har hun fått utbetalt totalt 500 000 kroner mindre enn hva hun burde hatt, og hennes pensjonsgrunnlag er tilsvarende redusert.

Rettferdig?

Det er slike lærere som burde vært motivert for å stå i klasserommet til de gikk av som pensjonist – med høyere pensjon.

I tillegg burde de beholdt årslønna og fått en reduksjon i undervisningstid.

«Hva når Brenna følger opp sin verbale invitasjon til løsning?»

Det betinger at det politiske hovedstyret i KS må være enig om å utvide fullmakten som KS-direktør Gangsø har fått. Og det bør skje i løpet av kort tid.

Selv om styreleder Gunn Marit Helgesen ikke tilhører det partipolitiske flertallet i KS, kan hun ta initiativ til et hovedstyremøte for å gi forhandlingslederen en videre fullmakt. Målet må være å finne en enighet med læreroganisasjonene som kan presenteres kunnskapsministeren.

Med tanke på at det er nytt lokalvalg til neste høst, tviler jeg på at KS ønsker å fremstå som initiativløse og handlingslammet i denne alvorlige situasjonen som rammer våre barn og unge så hardt.

Deretter kan KS og lærerorganisasjonene samle seg om følgende:

«Vi innser at streiken er svært uheldig for barn og unge som har krav på forsvarlig opplæring. Derfor ber vi om at Staten går inn og finansierer det som gjenstår nå for å få en tariffavtale på plass. Dette er penger som må legges inn i statens Inntektssystem for kommunesektoren.»

KS og lærerorganisasjonene kan konkretisere dette til å gjelde f.eks

a) økonomi ved at alle lærere får et ekstra generelt lønnstillegg fra 1.mai -23 som skal dekke opp en del av den tapte lønnsutviklinga
b) at lønnsstiger justeres for å fange opp ansatte uten godkjent lærerutdanning som stimuleres til å ta slik utdanning, og andre med annen type relevant utdanning som kan brukes i skolen
c) at alle lærere i full stilling forplikter seg til å undervise f.eks 10 timer ekstra dette skoleåret for å dekke opp for elever som har tapt opplæring siden mars 2020
d) at staten  intensiverer tilbudet om videreutdanning for dagens lærere.

Dermed får kommunene full kompensasjon for sine lønnsutgifter, lærerne får en ytterligere økning på rundt 10 000 kroner fra 1.mai 2023 og regjeringen slipper å ta belastningen ved en unødvendig tvungen lønnsnemnd.



Og viktigst: Nærmere 100 000 elever får igjen en normal hverdag.

En åpenbar VINN-VINN-løsning.

Ved statlig finansiering vil ikke potten for 2023 i kommuneoppgjøret berøres. Likevel kan LO-forbund og andre som er opptatt av reforhandlingsklausul kunne kreve nye forhandlinger.  Om de ikke når fram i slike forhandlinger, vil de neppe ta belastningen ved en streik.

LO vil neppe risikere at deres egen organisasjon for lærere – SL – smuldrer opp når godt utdannete medlemmer finner seg bedre alternativ.

Staten kan begrunne sitt bidrag til potten med at elevene i snart 2,5 år har tapt mye, også fordi staten vedtok forordninger hvor elevene ikke fikk ordinær opplæring. COVID-tiltakene ble uforholdsmessig strenge, aller mest for barn og unge.

Vinteren 2021 var det en dramatisk økning på 47 % i aldergruppen 12 – 15 år som søkte lege på grunn av deres mentale helse. Det forteller i all tydelighet hvorfor regjeringen nå på trygt grunnlag kan bidra på en uvanlig måte i denne konflikten. Det haster rett og slett å få reparert «senskadene» av pandemien!

Alle slike forhandlinger handler om å gi og ta. Kloke avtaleparter gleder seg over at ingen taper ansikt, men tvertimot vinner langt mer enn de hver ellers ville tapt.

Tvungen lønnsnemnd vil opplagt bli et tapsprosjekt for både lærerne og regjeringen.

I dagene framover vil se om de politiske partier og deres lokale og nasjonale folkevalgte tar det ansvaret alle forventer, og slik gir regjeringen ryggdekning for deres bidrag.

I så fall vil det medføre en boost av ny motivasjon og ny glede i norske klasserom.

Det fortjener både elever, foreldre, lærere og skoleeiere.

Jeg avslutter med dette bildet hentet fra Holte skoles hjemmeside. Den viser den energien som stråler mot heldige elever på ungdomstrinnet.
Avsluttes lærerstreiken med en løsning som lærere opplever som en verdsettelse av deres arbeid, spår jeg at norsk skole vil få en merkbar opptur de kommende år.

Og viktigst: Det vil bygge opp små mennesker i dag til store og ressurssterke mennesker i morgen.

Våre fylkespolitikere gjør narr av demokratiet, og lurer innbyggerne i Finnmark

Politikere kan ikke gjøre ulovlige vedtak. Skulle de bryte loven, får det konsekvenser. I verste fall kan politiske ledere stilles for retten, i vanlig fall blir politikerne bedt om å oppheve vedtaket.

Det finnes en rekke lover og forskrifter som politikere MÅ forholde seg til før de fatter et vedtak.

Noen saker er så store og alvolige at mangelfull saksbehandling kan få alvorlige kosekvenser.

I 2020 vedtok flertallet i Troms og Finnmark fylkestinget å sette i gang en utredning som grunnlag for en søknad om å reversere Troms og Finnmark tilbake til to små og betydningsløse fylkeskommuner.


Utredninga skulle utføres av fylkesrådet, ved hjelp av et betydelig antall hjelpere i administrasjonen. Deretter skulle fylkestinget vurdere om de ville søke kommunaldepartementet om å få utredet en konsekvensanalyse om fordeler og ulemper ved å dele opp Norges minste fylkeskommune i to små.

Saken «Søknad om å dele opp Troms og Finnmark etter Inndelingsloven» kom aldri tilbake til fylkestinget.

Ikke før nå.
Fylkesrådet hadde glemt å gjøre jobben sin, og fylkestinget fikk kun uklare meldinger om at noen har skrevet brev.

Men i politiske organ starter prosesser med et vedtak. Og før et vedtak kan gjøres må det foreligge en utredning.

Det både pinlige og fornøyelige i dette er at en regjeringsplattform ble skrevet som om fylkestinget hadde gjort vedtak! For 15.oktober kunne alle lese følgende i Hurdalsplattformen:

Det er altså ikke sendt inn noen søknad! Men regjeringen har allerede innvilget den!

Da fylkesrådet og flertalllet i fylkestinget ble gjort oppmerksom på dette senere på høsten, sto de fast på at søknaden var sendt i samsvar med Inndelingsloven.

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/fylkesoppsplitting_-forvirring-rundt-soknaden-om-skilsmisse-fra-troms-og-finnmark-fylke-1.15757038

Først da kommunalminister Gram ble utfordret om dette på Stortinget, måtte han medgi at de ikke har mottatt noen søknad. Det var så kort tid til fylkestingsmøtet i desember i fjor at flertallet måtte krype til korset:
De måtte innkalle til et ekstraordinært fylkesting i februar, og kommende fredag skal de omsider behandle saken.

I slutten av januar laget fylkesrådet en utredning som skulle fortelle om fordeler og ulemper ved en deling.

Denne presenterte fylkesrådet overfor NRK, og hvilke gledelige nyheter:

Fylkesrådet overbeviste NRK om at nå spares millioner av kroner!

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/fylkesradet_-sparer-millioner-og-far-nesten-bare-fordeler-ved-a-splitte-troms-og-finnmark-1.15828579

Det meste skulle bli bedre…?!

Til og med økonomien ville ende med en økonomisk gevinst på inntil 10 millioner!!

En økonomisk gevinst!!??

Det hørtes for godt ut til å være sant. Og det stemte: Det var langt unna å være sant!

Tvertimot. Utredningas egne tall viser en engangskostnad på over 45 mill kr, men elegant skjult i mange ord, og uten noen oppstilling – og med forklaringer som er uklare og tolkbare.

I tillegg nektet flertallet å offentliggjøre hvor mye Finnmark fylkeskommune må kutte i sitt budsjett om det skal bli egen fylkeskommune fra 2024.

Jeg tar med noen sitater fra utredninga som viser omtrentligheter og lettvinte snarveier:

• Det er ikke utarbeidet grunnlag eller estimater for økonomiplaner for Troms og Finnmark hver for seg for økonomiplan 2022-2025.

• Detaljbudsjettet for 2022 vil bli utarbeidet for hver del av fylket i så stor utstrekning som mulig.

• Det er imidlertid en del poster både på inntekts- og utgiftssiden på overordnet nivå som ikke lar seg adressere til Troms eller Finnmark. 

• Vurdering av inntekts- og utgiftssiden indikerer stram økonomi for både Troms og Finnmark.
   
• Erfaring fra sammenslåingen viser at det bør settes av ressurser til overtid og til å opprette midlertidige stillinger som avlastning innenfor fagområder som opplever stort arbeidspress eller sykemeldinger. Dette behovet vil gjelde hele sentraladministrasjonen.
   
• Det er derfor ikke fullstendig grunnlag til å vurdere økonomisk konsekvens for hver av fylkeskommunene ved en oppsplitting 
  
  
• Fortsetter trenden vil økonomien i Finnmark for rammetilskuddet isolert sett bli strammere enn for Troms.
  
  
• Økt innsparing Finnmark 29,914 mill. kroner i 2022, økende til 49,867 mill. kroner i 2025. 
  
  Vi starter med det siste: En deling av Troms og Finnmark vil i følge fylkesrådets gjengivelse føre til besparelser allerede i 2022 og det øker til 50 mill i 2025.
  
  Men dette betyr det stikk motsatte!
  Fordi flertallet av Ap, SV og SP nå starter oppsplittinga, må det kuttes i Finnmark med 29 mill kr i dag og besparelsene/kuttene må økes til 50 mill kr.
  
  Det mest interessante i alle disse ord og setninger, er at utredningen mangler en oversikt. Det er derfor ikke mulig å se en samlet oversikt om – og evt. hvor mye Staten og Troms og Finnmark fylkeskommune vil spare, evt måtte bruke ekstra på en deling.
  
  Men når man dykker ned i tallene, ser man at spesielt Finnmark vil komme i en økonomisk fortvilet situasjon. Jeg har derfor tatt på meg oppdraget med å finne ut hvor mye statlige og fylkeskommunale skattekroner reverseringa vil koste
  
  Finnmark fylkeskommune hadde et overforbruk på 37 mill kr i 2019, og i praksis ingen buffer i et disposisjonsfond. En ytterst kritisk situasjon.
  Troms hadde kontroll på økonomien i langt større grad, og hadde et disposisjonsfond på over 200 mill kr.
  
  I tillegg legger fylkesrådet til grunn det mange vil mene er triksing med tall:
  Folketallet i Finnmark skal økes fra under 74 000 i dag til 75 600 i 2023/24 (inn i det 1.året som Nye Finnmark fylkeskommune – hvis Stortinget godtar dette).
  
  Selv om Alta blir del av Nye Finnmark som eneste kommune med vekst i folketallet, vil heller ikke deres bidrag være i nærheten av det fylkesrådet legger til grunn.
  
  Men hva betyr det å legge inn en slik folketilvekst i den økonomiske oversikten?
  
  Det betyr at fylkesrådet bruker Statens Inntektssystem til å kunstig øke inntektene – og dermed skjule hvor alvorlig situasjonen vil bli for økonomien i Finnmark.
  
  Til sammen vil disse «ekstra» 1600 innbyggerne utløse to typer tilskudd til drift av fylkeskommunen:
  
  a) Innbyggertilskudd: Totalt i 2022: 1, 540 mrd kr = kr 6337 pr innbygger i Troms og Finnmark
  
  b) Utjevningsordning: Totalt i 2022: 1,358 mrd. kr = kr. 5588 pr innbygger
  
  Hvis vi ganger opp disse pr.hode-tilskuddene med de 1600 påstått flere innbyggere i Finnmark, utgjør det 10,140 mill kr for Innbyggertilskuddet og 8, 940 mill kr. for Utjevningsordningen.
  
  Fylkesrådets lurelek betyr 19 mill. ekstra kroner (og tilsvarende mindre behov for kutt i tjenestetilbud)!
  
  Da får vi følgende kostnader for deling av Nye Finnmark fylkeskommune iflg utredningen.
  Vi starter med rene kostnader tilknyttet selve delingsprosessen.

I tillegg vil Nye Finnmark alene mangle bortimot 100 mill kr i årene framover. Det kan kun fikses ved kutte ned driften i hovedsak på samferdsel og i videregående skole.

Vadsø kommune og Vadsø Ap med stadig færre venner i Finnmark vil heller ta kuttene langt unna seg sjøl enn å redusere den 140 årsverk tunge sentraladministrasjonen i byen. (Det var såvidt over 70 den gang vi hadde ansvaret for sykehusene også!!)

I følgende tabeller er alle tall i mill.kr.



Legger vi på ekstrakostnadene som følger av reversering (uavhengig om staten eller fylkeskommunen tar mesteparten) bruker vi altså følgende summer på denne reverseringa og de 3 første årene i ny fylkestingsperiode (2024-26):



For Finnmark har det vært lite kutt i 2020 og 2021, nettopp fordi en større og mer solid økonomi tillot at aktivitetene kunne fortsette, ikke minst på videregående skole.
Flertallet valgte likevel å la Finnmark måtte blø for sin egen vanstyrte økonomi før 2020 ved at samferdselstilbudet ble kraftig redusert. Det har folk på kysten , og spesielt i Vest-Finnmark fått merke på kroppen.

Også ungdommen har fått merke hva det betyr at flertallet i fylkestinget nå vil sende Finnmark tilbake til sin økonomiske steinalder.

I år kuttes det i videregående skole med rundt 10 skoletilbud. Det har tvunget noen kommuner med anstrengt økonomi til å love økonomisk støtte til fylkeskommunen.

Det er ikke bare i gråsonen for hva som er lovlig etter Opplæringsloven. Men det er også et nederlag for fylkestingets flertall.
De er så ivrige på å reversere at de bryr seg lite om konsekvensene. Ungdommen må blø for politikernes egne 22 mill kr i godtgjørelser – og for kuttene i videregående skole

Hva er løsningen for at Ikke «Nye Finnmark» skal havne i statlig respirator med særstøtte med alle de myter om Finnmark og finnmarkinger som igjen vekkes til live;
– » Finnmark stakkars klarer seg ikke uten ekstra statsstøtte»
– » Finnmark er ikke kjent for å kunne husholdere sine budsjett»
– » Stakkars ungdom som ikke får den skolegangen de fortjener. Ikke rart de havner på NAV»

Etter min oppfatning finnes det en klok utvei for fylkestinget:

Gå i forhandlinger med staten. Spør Gram om fylkestinget heller kan få de 46 mill kr regjeringen vil bruke på reversering til å heller bedre økonomien i hele Troms og Finnmark for å berge skoletilbudene til ungdommen vår!

Som en motytelse sier fylkestinget: Vi vil ikke søke om deling og sende slikt signal om at det står så dårlig til her nord. Vi vil heller gjøre Norges viktigste region attraktiv slik at vi tiltrekker oss fagfolk og bygger opp store og gode kompetansemiljø. Derfor skal vi fortsette sammen.

Jeg er i motsatt fall stygt redd for at den kraftig reduserte økonomien for et evt «Nye Finnmark» vil øke fraflyttinga, og at det i første rekke er foreldre med barn og unge i alderen 10 – 17 år som drar.

Men et voksent og ansvarlig fylkesting kan hindre en slik negativ utvikling!

______________________________________________________________________
Illustrasjonsfoto i front: NRK Troms og Finnmark