Norges viktigste ledere

Bør vi våge å si at det er noen yrkesgrupper/faggrupper som betyr noe mer og har større betydning for mennesker og samfunn i både nåtid og fremtid?

I god (evt. dårlig) sosialdemokratisk ånd vil vi helst konkludere med at alle ledergrupper er like viktige (likhetsprinsippet) og at alle i samme ledergruppa gjør akkurat den samme gode jobben (likeverdighetsprinsippet). Og i samme ånd kårer vi alle ansatte i offentlig sektor som like verdifulle og viktige for de offentlige tjenester i Norge. Ingen nevnt, ingen glemt.

Men stopp nå litt: Kan det være noen som er viktigere blant de viktige? Bør vi våge å si at det er noen yrkesgrupper/faggrupper som betyr noe mer og har større betydning for mennesker og samfunn i både nåtid og fremtid? Hvorfor vedtar FN konvensjoner som tilsvarende skal sikre rettigheter? Hvorfor vedtar Stortinget lover som sikrer disse rettigheter?

Derfor slipper jeg like gjerne katta ut av sekken:

Den viktigste gruppa med ansatte vi har i norske kommuner og fylkeskommuner er skolelederne, enten de er rektor, assisterende rektor, avdelingsleder, undervisningsinspektør eller andre titler brukt på disse met et klart definert lederansvar. «Det sier du siden du sjøl er rektor.» Jeg hører en opplagt innvending.  Så derfor unntar jeg meg sjøl her og nå fra «the upper class» og skoleledergruppa for å få et langt viktigere fokus på begrunnelsen. Og den finner jeg så langt tilbake som i i 1988.

På det tidspunktet var Norge i en økonomisk utfordrende tid. Høy inflasjon over mange år, banker som går konkurs eller restruktureres, lønns- og prisstopp og et næringsliv som sliter preger hverdagen. Etter 10 år i grunnskolen satt jeg brått som daglig leder i en Elkem-bedrift i mitt første arbeidsår, en bergverksbedrift som sikrer råvarer av god kvalitet for ferrolegeringsindustrien i Norge og Island.  Jeg var «headhuntet» (som høres mye viktigere ut enn det er) til jobben og læringskurven var lik Trollveggen. Vår bedrift sto overfor store omstillinger for å få lønnsomhet. Bl.a skulle mesteparten av boring, sprengning og transport outsourches til firma med lang og bred erfaring.

Det vanskeligste i denne omstillinga var å måtte si til naboer og venner fra området om at de ikke lenger kunne være ansatt hos oss. En av disse, en dyktig mann som hadde høy realkompetanse på å operere borerigger sa fortvilet til meg; «Børre, dette er det eneste jeg kan, det er dette som sørger for inntekta mi som dekker regningene mine og nå mister jeg jobben!?»

Jeg kjente at ordene traff meg. Samtidig klarte jeg å holde fokus på mulighetene – både for bedriften og for han: «Ja, jeg vet at slik kan det bli i verste fall. Samtidig vet jeg at du er en dyktig boreoperatør og det vet jeg at det nye firmaet trenger. Jeg skal orientere de om deg og din kompetanse.»

Det ordnet seg både for han og noen av de andre, men dessverre ikke for alle. De som fikk det vanskeligst, var de med liten formell utdannelse, de som manglet fagbrev – kort sagt de som ikke hadde lykkes i skolen. Ikke fordi de var «dumme». Tvertimot, dette var meget kunnskapsrike og meget nevenyttige menn, men de manglet de grunnleggende ferdigheter skolen skal gi for å kvalifisere de for en formell yrkesutdannelse.

Min daværende kone var samtidig rektor på skolen i bygda, og helt alene med lederansvaret. Som skoleleder måtte hun sørge for å bruke sitt budsjett slik at de skapte et forventet resultat i andre enden: Barn som er best mulig forberedt og utrustet for å bli voksne, skaffe seg inntekt og leve det gode liv helt fram til en forventet høy pensjonsalder. Hennes arbeid gikk grovt ut på å bygge opp hver enkelt elev slik at de kunne mestre voksenlivet. Eleven hadde krav på å kunne basisferdighetene lese, skrive og regne samt mestre de sosiale relasjoner til andre barn og voksne. Basisferdighetene er helt nødvendig for å lykkes i fagene, sikre seg nok kompetanse til å kunne søke seg videre på en yrkesutdanning.

Og det er kun dette – og alt dette – skoleledelse handler om: Gi mennesker et startgrunnlag for å leve sitt gode liv, et liv der de mestrer et fagfelt og forpliktelsene i samfunnet. Der de opplever økende sjøltillit og sjølrespekt, og der de utvikler gode holdninger som skal trygge et sosialt fellesskap,

Som bildet over viser er det et sterkt globalt fokus på barns muligheter til et likeverdig skoletilbud. Også i norske kommuner pågår det en debatt nå når forslag til budsjett blir kjent. Aldersgruppa 6 – 18 år blir gjerne omtalt i prosent av befolkningen når rådmannen legger fram de tørre tall for budsjett og økonomiplan. De utgjør X % av befolkningen og tar Y % av budsjettet. Både X og Y er nok interessante bokstaver for en rådmann. 

Norge går nå inn i en utfordrende tid. Landet må legge om fra å være «oljefinansiert» til å bli «kompetansefinansiert». Som både statsminister og partilederne sier; Vi kan ikke bli billigst, men vi kan bli smartest. Og den ledergruppa som har størst påvirkning på en slik suksess, er nettopp… ja , du tok den: Dyktige og framoverlente skoleledere som bruker sin tid på utvikle skolen og øke lærernes samlede kompetanse til glede for hver enkelt elev i det 13-årige opplæringsløpet.

De er ikke Norges viktigste ledere fordi de betjener 15- 20 % av innbyggerne i kommunen.
De er det fordi de bygger 100 % av landets fremtid.

(Dette blogginnlegget er i en kortere versjon også tatt inn som kronikk i ukeavisa Kommunal Rapport nr. 30/2015 8.oktober. Du kan også kommentere den  på nettet: http://debatt.kommunal-rapport.no/debatt/norges_viktigste_ledere )

Du kan også si din mening gjennom denne meningsmålingen:

Reklame

Får, har eller tar ledelse?

«Petter Northug har tatt ledelsen i løpet!». Det ligger i en konkurranses natur at noen vinner til slutt. I alle konkurranser er det derfor viktig med gode forberedelser før konkurransedagen, en god start på løpet og evnen og viljen til å ta ledelse – og ha ledelsen til mållinja er passert.

I offentlig virksomhet finner vi elementer av dette. På politisk nivå foregår det hvert 4.år valg av folkevalgte på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Også her gjelder det å være godt forberedt og ta ledelsen tidlig i løpet. Det skjer ved at partier og dets kandidater forsøker å sette dagsorden ved å løfte fram sine saker og standpunkter.  Deretter håper de å «få ledelsen» – at dette blir tema helt fram til valgdagen. Klarer de det, er muligheten for å vinne valget større slik at de også «har ledelsen» deretter.

På administrativt nivå i offentlig virksomhet er konkurranseelementet langt mindre. Her er øvelsene av en helt annen karakter. De ansatte – fra topplederen og helt ut til den ansatte som fysisk og sosialt befinner seg langt unna ledelsen har samme oppdrag: Gi befolkningen gode offentlige tjenester med optimal ressursbruk. Det eneste konkurranseelementet vi finner her kan være sammenligning av f.eks. ressursbruk eller sykefravær fra et år til det neste. En annen øvelse er å sammenligne vår virksomhet med naboen: Grunnskolen etter år 2000 er et eksempel på hvordan «konkurranseøvelsen» er betydelig endret. Tidligere var det fokus på fravær på ungdomstrinnet, eksamensresultater og andelen som søkte seg til videregående skole. Nå er det i tillegg fokus på elevens læringsresultater (Nasjonale prøver) og deres fysiske og psykososiale miljø etter at elevens «arbeidsmiljølov» – § 9a i Opplæringsloven ble gjeldende fra 2004. Mest kjent er «mobbetallene» som viser i hvor stor grad skolene lykkes med å redusere antall tilfeller.

Selv om det finnes et snev av konkurranse innenfor offentlig virksomhet, er hovedfokuset å gi innbyggerne gode tjenester etter behov og innenfor vedtatt budsjett. Dersom rådmannen ikke makter å oppfylle oppdraget h*n har fått fra de folkevalgte, er ikke veien lang til en omforent pressemelding om at rådmannen «etter eget ønske» har valgt å slutte og at partene «ikke har kommentarer utover dette». En unaturlig utgang dersom rådmannen har gjennomført det politikerne ønsket, men helt naturlig dersom rådmannen har ment seg å vite bedre enn politikerne om hva som gagner kommunen best – med misnøye som resultat.

Men slik må det fungere. Innbyggerne har i åpne, demokratiske valg plukket ut de politiske program og personer de har størst tillit til og gitt de mandatet. Innbyggeren må derfor forvente at de fatter politiske avgjørelser i samsvar med program. Hvis de velger å gjøre noe annet, stiller de i neste «konkurranse» 4 år senere med et handicap: «Hvorfor fortjener du min stemme igjen når du ikke gikk inn for det du lovte i forrige løp?» Det er en fryktelig dårlig unnskyldning å si at «du må stole på meg, men jeg fulgte bare rådmannen innstilling».  Naturlige spørsmål blir derfor:

Hva er politikernes tillitsvotum? Hvor motivert er de egentlig for å stille opp i denne store dugnaden vi kaller «demokrati» der de må «tenke sjøl» og ta vanskelige avgjørelser ?   Eller overlater de det politiske skjønn til administrasjonen ved at de som folkevalgt mer fungerer som rådmannens automatiske telefonsvarer?

Ofte kan betydningsfulle tilfeldigheter avgjøre hvem som skal få ledelsen lokalt:

«Småting på Storting» preger mediebildet og influerer indirekte på kommunestyrets sammensetting: Ved lokalvalget i 2011 seilte Høyre inn med en betydelig større skare av lokalpolitikere enn i 2007. I mange kommuner hadde Høyre vært flinke til å markere politiske alternativer, men langt fra i alle kommuner. I 2011 hadde den rød-grønne regjeringen sittet i over en valgperiode med makten. Slitasjen utnyttet Høyre bedre enn de øvrige «opposisjonspartier». Med en stadig mer smilende og sympatisk Erna Solberg som partileder påpekte hun opplagte svakheter i regjeringens politikk og var ellers utydelig om egne alternativ.

I dag er Høyre i regjering, og utenfor sitter Aps Jonas Gahr Støre og bruker samme taktikk: Noe kritikk av regjeringens svakheter og mye taus utydelighet om en alternativ politikk: Resultat: Løft på meningsmålingene for Ap – også når spørsmålet er om hva velgerne skal stemme ved høsten lokalvalg.

Uansett sentral mediepåvirkning:

Lokalpolitikerne må ta ledelsen i valgkampen for deretter få ledelsen ved å vinne lokalvalget. Det er likevel viktigere å VÅGE å ha ledelsen som velgerne har gitt de fram til neste valg. Da får velgerne et reellt grunnlag for å vurdere om de fortjener gjenvalg. Først da blir demokratiet levende og forpliktende.

Det meste av dette blogginnlegget finner du også i Kommunal Rapport.

Avslutningsvis kan du delta i denne avstemninga – hvis du har meninger om lokalpolitikk.

Savner du alternativer eller ønsker å presisere noe , kan du kommentere under «stemmeboksen».