Nei, redaktør. Dine «eksperter» er ikke nøytrale. De vil bare ikke miste sin makt!

Finnmarkens redaktør Anniken Renslo Sandvik har kommentert forslaget om å flytte ansvaret som tidligere lå i Statens Vegvesen over til de nye fylkeskommunene.

Hun skriver bla.: «Flytting av oppgaver fra Statens vegvesen til fylkeskommunen er et godt eksempel på en regionreform uten innhold».

Som belegg for sin påstand bruker hun Vegdirektoratet som sannhetsvitne:
«…vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen.  Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres.»

Vegdirektoratet har adresse i Oslo og ledes av direktør Terje Mo Gustavsen. Han er en av mer enn 105 statlige direktører som har reell makt i Norge.  Det er den makten som nå er vedtatt av Stortinget skal flyttes fra enkeltpersoner i Oslo/Akershus til folkevalgte i de nye fylkeskommunene. Det kaller vi med andre ord  for demokratisering og desentralisering – av makt, ressurser og stillinger.

Redaktør Sandvik lager et skremmebilde av hvordan veinettet blir i Finnmark når de ansatte  sitter fra 1.1.2020 i de samme kontorene som i dag. Forskjellen er at de da ledes av en leder som er ansatt i fylkeskommunen, ikke staten.
Redaktøren beskriver at en kjøretur langs en skrapet og brøytet Europavei fra Vadsø til Båtsfjord, kan ende på en uhøvlet, igjenføket vei fra Tanabru.

Nå tror jeg bilistene har opplevd dårlig vedlikeholdte statlige veier og tilsvarende meget godt vinter-vedlikeholdte fylkesveier – uten at det skal være et argument mot staten som veiansvarlig.

Det viktigste her er at det er våre folkevalgte som skal sette veistandarden, og de ansatte som skal følge dette opp. Det er ikke lenger en statlig veidirektør og hans regionveisjefer som skal sitte med  avgjørelsesmyndighet. En regionveisjef er aldri på valg og kan følgelig ikke stilles til ansvar. Det kan kun våre fylkespolitikere. Og det er poenget med vårt representative demokrati.

Fra 1.januar 2020 er det fylkespolitikerne som endelig har totalansvaret for 80 % av den samla veimassen i Norge. Da har de det administrative ansvaret for planer, utbygging, drift og vedlikehold. Dette skjer altså hele 10 år etter at Stoltenberg II-regjeringen i sin regionreform fikk overført 44 000 km riksveier over til fylkeskommunen – uten at det fulgte med verken penger eller makt.

Dette har den nåværende regjering nå fått på plass. Og legg merke til det: Som et enstemmig Storting  i 2014 ønsket en sterk regionreform, var det også et enstemmig Storting som sa følgende i vedtak 838 i juni 2017:
««Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Til tross for dette klare vedtaket stritter vegdirektøren i mot. Hvorfor?

Selvsagt fordi han i likhet med andre statlige direktører misliker en regjering og et storting som tar fra de makt og privilegier og sprer denne makta utover landet. I alle år har de klart å få Stortinget til å la de fortsatt beholde makta. I 2017 mannet Stortinget seg opp og valgte heller demokratisering av samferdselspolitikken.

I følge vegdirektøren er det 4000 – 4500 ansatte som jobber med fylkesveier i Statens Vegvesen. Disse vil da bli overført til fylkeskommunen og få en lokal arbeidsgiver.

Disse stillingene kan ikke lenger sentraliseres til Oslo slik vi gjennom 30 år har passivt måtte godta gjort av statlige direktører i Oslo (skatteetaten, fiskeridirektorat, Posten,politiet,  NAV, BUF-etat osv). Det har skjedd under skiftende regjeringer som ikke har hatt myndighet til å gripe inn.

Disse drøye 4000 jobber ikke med selve drift og vedlikehold. Det er satt av til entreprenører som Mesta og andre. De jobber altså kun administrativt.

Til sammenligning har Nye Veger AS 125 ansatte for å administrere riksveiutbygging for over 130 mrd. kroner!!

Og kronen på verket for Vegdirektoratet: De kjøper inn konsulenttjenster for over 600 mill. kr årlig for å administrere fylkesveinettet!!

Finnmarkens redaktør ser ut til å være låst på autopilot. Kan det være fordi fylkesadministrasjonen og Vadsø Ap lenge har presset henne ? Hun har  oppsiktsvekkende nok ikke hatt et godt ord å si om regionreformen, og synes ikke å forstå at dette handler om demokratisering og desentralisering av makt og myndighet.

Hva som er verre: Hun er redaksjonelt ansvarlig for en avis som i 2018 ikke torde å stille den politiske ledelsen i Finnmark verdens enkleste tre spørsmål:

1) Hvordan kan dere påstå at Stortingsvedtaket er ulovlig når dere sjøl tre ganger ba Stortinget ta en endelig avgjørelse i juni 2017?

2) Hvis dere mente dere ikke var blitt hørt, hvorfor innkalte dere ikke (slik Troms gjorde) til fylkesting etter at regjeringens forslag til løsninger i Nord-Norge forelå 5.april 2017 ?

3) Og hvorfor ba dere ikke Stortinget om mer tid for å arrangere en folkeavstemning FØR Stortinget skulle gjøre sitt varslede vedtak i juni 2017?

Jeg godtar at redaktøren er under sterkt press fra avisas utgiversted og Aps strukturkonservative tillitsvalgte der. De har vært vant med å styre avisa i den tiden da naboen i øst het Sovjet-unionen og i årene etter oppløsningen av kommunistregimet.

Jeg hadde likevel et håp om at hun i dette årtusen ikke skulle løpe Oslo-maktas ærend slik hun gjør når hun bruker den statlige vegdirektøren som sannhetsvitne mot en politisk ønsket regionreform som flytter reell makt til Troms og Finnmark.

Reklame

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring!

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.

---

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 173
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

I Nord-Norge er vi velsignet med aviser som har talt landsdelens sak der en sterk sentralmakt eller sterke økonomiske interesser har andre planer.

I saken om regionreformen har spesielt avisa Nordlys vært stjerneklar på at dette er noe Nord-Norge kan få store fordeler av. Forunderlig har avisa fått motbør av Sandra Borch og SP. Hun beskylder Nordlys for å løpe statsmakta sitt ærend. Har hun rett i sin påstand?

Som kjent har fylkestinget siden det ble direktevalgt i 1975 kun hatt ansvaret for tjenestetilbud om videregående skoler og tannhelsetjenesten. I tillegg har de ansvar for rutetilbud og fylkesveier. Alle andre tjenester som innbyggerne har bruk for og berøres av er kommunenes ansvar.

Det har altså vært fint lite for fylkespolitikerne å drive politikk på. Til alt overmål kunne både skole og tannhelse blitt overført kommuner og samferdsel flyttet til overordnet nivå.  Da hadde det ikke vært bruk for fylkeskommunen.

Regionreformen er ikke et morsomt påfunn fra en håndfull politikere etter en fuktig hyttefest. Helt siden Christiansen-utvalget i 1989 så på fylkesstruktur og -oppgaver har det pågått en etterhvert engasjert debatt om hvordan vi kan vitalisere demokratiet.

Det har vært et spesielt fokus på hvordan mellomnivået – fylkestinget – kunne få reell makt til å utvikle offentlige tjenester og næringsliv.

I 1998 satte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) ned et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.

Regjeringen Bondevik satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og har vært enstemmig på flytting av statlig makt til folkevalgt nivå.

SP støttet dette videre da de kom inn i den rød-grønne regjeringen i 2005. Ola Borten Mo mente at det holdt med 7 regioner i Norge dersom man virkelig skulle flytte statlig makt til store og kompetente nok regioner. Kommunalminister Haga (SP) gikk inn for 9 regioner.

Protester fra sterke sentraliseringskrefter i Oslo, bl.a. LO i Oslo som kjempet mot utflytting av årsverk fra Oslo til resten av landet, førte til at Stoltenberg droppet en regionreform. Han fryktet også at en slik reform ville gjøre det vanskeligere å nedlegge fylkeskommunene senere.

Her starter dette årtusen sin store regionreform

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette og var enstemmige i behovet for sterke regioner med økt makt. Følgende ble vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016.»

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

Regjeringen fulgte opp med St.meld 22 (2015/16) Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar. I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva stortinget forventer:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen

b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene

c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene

d. styrking av de regionale forskningsfondene

e. fordeling av relevante prosjektmidler

f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne

g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar

h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.

Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Stortinget behandlet stortingsmeldingen 8.juni 2016 og vedtok også:
«regjeringen må sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

SV og Venstre la fram et fellesforslag:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Året før – i juli 2015 ba daværende kommunalminister  Jan Tore Sanner (H) alle fylkeskommunene om bl.a. å ta nabopraten med nærliggende fylkeskommune, involvere innbyggerne i dette arbeidet og utrede konsekvenser av ulike sammenslåinger. Dette var regjeringens startsignal om den nye regionreformen.

Med unntak av Finnmark, går de andre fylkeskommunene straks i gang med dette arbeidet, sterkt motivert av at endelig skal Stortinget oppfylle det gamle kravet fra fylkeskommunene om mer makt fra staten til folkevalgte organ.

Etter at alle fylkeskommuner har utredet saken og konkludert om det de mener kan være den beste strukturen, kommer regjeringa med sin innstilling 5.april 2017. Der foreslår de 24 spesifikke oppgaver som kan flyttes til de nye regionene. I tillegg foreslår de en ny struktur for de nye regionene.

For Nord-Norge ble det foreslått to løsninger; Nord-Norge som en region, alternativt 2 med Nordland som en og Troms og Finnmark som den andre. Dette fikk de nordnorske fylkeskommunene anledning til å uttale seg om, og regjeringen var villig til å gi de mer tid til våren 2018.

Dette ønsket ikke noen av de 3 fylkeskommunene, heller ikke Finnmark (!).

Fylkesordføreren i Finnmark ba Stortinget ved tre anledninger om ta en avgjørelse i juni 2017 (ikke utsette avgjørelsen med et år!) om hvordan Nord-Norge skulle inndeles.

Stortinget fatter derfor sitt vedtak 8.juni 2017 og vedtar med 96 mot 73 stemmer at Nord-Norge deles i to; Nordland med sine 243 000 innbyggere som en, og Troms og Finnmark med sine 242 000 innbyggere som den andre regionen i nord.

Det er ingen hemmelighet at mange i Nord-Norge beklager denne løsningen. Vi har historiske tradisjoner for å stå sammen i nord.

Fylkeskommunene stiftet i 1974 Landsdelutvalget for Nord-Norge (LU) for å styrke de nord-norske fylkenes stemme utad – og gjøre landsdelen bedre innad. Underveis ble også Nord-Trøndelag med. Dessverre ble LU nedlagt i 2011, i første rekke fordi Tromspolitikerne ble for opptatt av sin egen navle.

30 års krav fra alle folkevalgte fylkesnivå har i 2017/18 endelig resultert i at  statlig makt og skjønn utøvd av enkeltpersoner nå overføres til folkevalgte organ!

Det er verdt en champagne eller ti!

Det er denne demokrati- og desentraliseringsreformen statsmakta i alle år har motsatt seg. Statlige organ med kontoradresse Oslo med sine statlige direktører og  et harem av underdirektører har kunne avgjøre med sitt skjønn hva som også passet oss i Nord-Norge.

Og ikke nok med det: De har hatt alle fullmakter til å reorganisere og restrukturere sin virksomhet med det resultat vi passivt har måtte godta: Statlige arbeidsplasser støvsuges fra det øvrige Norge og inn til Oslo-området.

Det er helt forståelig at disse statlige maktsentra nå føler seg og sin makt truet. Sentralmakta ser nå at denne regionreformen er en trussel for dem.

Derfor blir det ikke bare oppsiktsvekkende, men også trist at det er SP – av alle – som verner om statsmaktas interesser.

SP har alltid vært god på å PRATE om hvor viktig desentralisering er. SP og Sandra Borch bekrefter gjennom sitt innlegg i Nordlys at det blir med praten.

Hvorfor SP har havnet på statsmaktas side kan selvsagt skyldes at de værer en misnøye blant folk mot reformen, og vil gjerne skumme fløten av dette. I hele Europa  vinner populister sine kortvarige seire på å følge misnøye ved å tilby enkle og slagordpregede løsninger.

I Norge følger partieier Vedum opp dette. Hans signingsferd i Finnmark fører til at nye lokallag spretter opp – alt basert på redsel for reformens påståtte negative virkninger. Men det skal også tilføyes; det er også en helt berettiget  misnøye i befolkningen over hvordan Finnmark historisk har vært behandlet av andre utenfor fylket.

Det siste er en faktisk kjensgjerning. Ikke noe fylke har vært mer underlagt statlig styring og kontroll enn Finnmark. Resultatet er at bl.a. historisk viktige  fiskerettigheter er ført ut av fylket – takket være ikke-folkevalgte statlige organ sin makt til å vedta reguleringer og regelverk.

Det er også en kjensgjerning at den statlige fylkesmannens skjønn altfor ofte har regulert finnmarkingene sin hverdag stikk motsatt av hva folk og deres folkevalgte i kommunestyrer ønsker.

Et godt eksempel kan være den mistillit staten har til at finnmarkingene gjennom sine folkevalgte ikke kan regulere motorferdselen. Selvsagt kan lokalpolitikere vurdere fagfolks råd om hva som er miljøpolitisk forsvarlig og ta hensyn til det. Men den statlige mistillit har innprentet oss med at «slikt kan ikke dere få bestemme».

Motorferdsel i Oslofjorden er en selvfølge. Det burde den være i nord også når den foregår vinterstid i regulerte løyper – bestemt av våre folkevalgte.

Alle fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Regionreformen er starten på en viktig og etterlengtet snuoperasjon. Nå er det de folkevalgte i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark som får bestemme dette fra 2020. Enkeltpersoners skjønn i den mektige stat skal byttes ut til fordel for folkevalgtes skjønn. Også for SP-folk må da dette være som musikk i deres ører?

Mange av oss håper at dette er bare begynnelsen på mer makt til regionene. Jeg mener stortingsvedtaket om regionreform representerer et paradigmeskifte i vår demokratiske utvikling.

Etter mitt syn behøver ledelsen i alle departement å være lokalisert fysisk i landets hovedstad, nær regjering og storting. Det samme gjelder ledelsen i sentrale statlige institusjoner som er tilknyttet landets øverste myndigheter slik at de kan utøve sin politiske styring i stort best mulig. Alt annet kan i prinsippet desentraliseres ut til regionene og styrke resten av Norge!

Tenk om Senterpartiet hadde blitt med på dette og fulgt sine tidligere venner i sentrumspartiene Venstre og Krf framfor å styrke argumentene til Frp om å nedlegge fylkeskommunen !!

Den største forskjellen før og etter 2020 blir åpenbar merkbar. Med 19 små fylkeskommuner med små og avgrensede oppgaver, var dette 19 svake stemmer Stortinget kunne lukke ørene for når disse fremmet krav.

Vel, her må vi nok unnta to fylkeskommuner; Oslo og Akershus. Politikerne har har direkte inngang til storting, regjering og statlige direktører og påvirker derfor mye sterkere enn de øvrige fylkeskommunene i distriktene.

Med 11 fylkeskommuner som det blir etter 2020, skjer det en merkbar politisk endring: Stemmene fra regionene som består av distrikter langt unna makta, blir sterkere, tydeligere og umulig å dempe.

Det er opplagt at Storting og regjering fra 2020 ikke like lett som før kan overse og overhøre krav som de 11 fylkesting stiller på vegne av innbyggerne.

Jeg håper i det lengste at jeg snart vil kjenne igjen det gamle Senterpartiet som en gang sto på for desentralisering av makt, myndighet og tilhørende arbeidsplasser.

En reversering og demontering av politisk sterkere regioner vil flytte makta tilbake til Oslo, og sentraliseringa fra distriktene til Oslo/Akershus vil skyte ny fart.

Vil virkelig SP dette – eller vil de heller støtte sine sentrumsparti Venstre og KrF og slik styrke regionreformen med nye oppgaver og mer makt?

---

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 404
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.