Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.

Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet.

Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.

Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.

Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.

I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.

 1. Demokratisering

Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker. 

Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.

2. Desentralisering

De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.

Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-DIR osv..

De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.

Regionreformen vil snu denne utviklinga.

Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert.

Vi snakker her om over 4700 årsverk (de fleste i BUF-etat) som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.

3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år

SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40.

Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende.

Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!

Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner.

Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.

5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo

Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene.

Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region.

Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit.

Og nå blir de her! For godt.

BUF-DIR er navnet på et av de mulige direktorat som Hagen-utvalget foreslår flyttet til regionene. Dette direktoratet holder til i Oslo og der sitter det 10 statlige direktører på toppen. Alle aktiviteter rundt om i landet styres herfra. Et ungdomssenter ligger allerede i Vadsø kommune. Dette kan ved maktflytting til regionene som f.eks Troms og Finnmark komme under regional styring, ikke statlig.

Uten en slik overføring av makt og oppgaver fra staten i Oslo til regionene, blir disse arbeidsplassene i fortsettelsen styrt fra Oslo og kan sentraliseres herfra. Ønsker vi det?

6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene

Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060!

Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester. 

Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.

Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på.

Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner)  slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.

7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet

Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka.

I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.

8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner

Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region.

Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.

9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region  

Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.

Reklame

KS + lærer + staten = Eureka

«Eureka!»

Historien om hvordan loven om et legemes oppdrift i væske ble oppdaget,er kjent for mange. Da den store greske matematikeren Arkimedes regnet og beregnet dette mens han lå i sitt badekar, ble han så opprømt over løsningen at han sprang naken gjennom gatene og ropte «Eureka» – Jeg har det!

Det er mange i skoleverket, kommunestyrer og på Stortinget som roper «Eureka!» for tiden – anstendig påkledd. Vi mener å ha beregninger som viser hvordan vi til tross for en tilsynelatende uløselig uenighet mellom KS og noen av de ansattes organisasjoner, likevel kan finne en farbar vei som gir norsk skole ønsket oppdrift.

En utfordrende uenighet

Grunnopplæringa i Norge står overfor sin største utfordring på mange ti-år. Det skyldes uenighet om hvem som skal bestemme hvordan arbeidstiden i skolen skal organiseres. Dagens arbeidstidsordning har verken KS eller de ansattes fagforeninger ansett som den optimale. KS ønsker den endret på prinsipielt grunnlag ved at arbeidsgiver gjennom styringsretten  skal disponere lærerens arbeidstid, mens lærerorganisasjoner mener grovt tegnet at deler av årsverket  skal disponeres av lærerne selv og kunne avspaseres i tilknytning til ordinære ferie.

Jeg føler meg trygg på at finnes en fruktbar løsning på denne uenigheten. Det krever for det første at begge parter har samme forståelse av hvilke utfordringer skolen har, og at staten aksepterer forståelsen og deretter inngår som en del av løsningen.

Første forståelse: Pedagogers svake lønnsvekst

Som tidligere lokal- og fylkespolitiker med funksjoner i KS, har det vært spennende å følge kommune-Norge etter at den nye kommuneloven  trådte i kraft i 1993. Kommunene skulle ha totalansvaret for sine tjenester, men det tok 10 år før de fikk fullt arbeidsgiveransvar for lærerne gjennom forhandlingsrett om lønns- og arbeidsvilkår. De sistnevnte var mot dette og hadde liten tillit til at kommunene bl.a. skulle sikre de en bedre lønnsutvikling enn hva staten hadde klart. Redselen var bl.a.  at kommunene skulle justere lærerlønna ned mot øvrige ansattgrupper. TBU viser at lønnsveksten for lærere har vært merkbart lavere i perioden 2005 – 2013 enn snittet for kommunesektoren. Lærerorganisasjonene har slik sett fått rett i sin skepsis mot KS. Den første forståelsen må derfor være at lærernes lønnsutvikling har vært for svak, og derfor må merkbart styrkes i de kommende lønnsoppgjør. Dette må avtales særskilt, og KS må allerede ved dette lønnsoppgjøret vise en reell vilje. OECDs rapport «Education at glance 2012» er i så måte en vekker. I Norge er det 19 %  lønnsforskjell mellom begynner- og topplønn for lærer i videregående skole, 24 % i grunnskolen mens det er 60 % i OECD-området. Mens lærere i videregående skole i Norge har en topplønn som er kun på knappe 70 % av snittlønna for andre grupper med samme utdanningslengde, ligger den i Finland nesten 10 % over!

Og et annet interessant poeng i samme gate: I Finland er det  kun 10 % av søkerne til lærerutdanning som kommer gjennom nåløyet, færre enn de som søker legestudiet. Kan det være en sammenheng mellom (lønn)status for lærerne og læringsresultater i Finland?

Andre forståelse: Behold en ytre ramme for undervisningstid

Den andre forståelsen vil nok KS og lærerorganisasjonene være enige om: Kommuneøkonomien er presset og det har også rammet skole. KS har vist til at statens ambisjoner på lovpålagte tjenester ikke følges opp med tilstrekkelig statlig finansiering. Dette gjelder også skole. Lærerne er redd for en ny arbeidstidsordning kan medføre at en underfinansiert kommune sikrer elevene sine timer ved å pålegge ekstra arbeid for lærerne.  Jeg deler en slik bekymring. En ny og ”varig” arbeidstidsordning må derfor bygge på at ingen lærere skal kunne pålegges mer enn 19 klokketimer undervisning som snitt for et skoleår på 38 uker (med redusert leseplikt for bl.a. kontaktlærere). Om læreren selv har et ønske om å få utføre mer undervisning, må det selvsagt være åpning for slikt etter nærmere avtale.

Tredje forståelse: En forutsigbar finansiering av grunnopplæringa

Som en konsekvens av den andre forståelsen, må den tredje forståelsen på plass: Når staten har ambisjoner for skolen og kunnskapssamfunnet, må den samtidig skape forutsigbarhet for at kommunesektoren kan oppfylle statens ambisjoner.  Staten har lovpålagt kommunene å ha 4-årige økonomiplaner for sin virksomhet. Det er et underlig styringssignal at ikke staten selv har slike forpliktende 4-årsplaner med bl.a. rammefinansiering av kommunesektoren inkl. undervisning. Jeg vil foreslå at KS og staten inngår en avtale som årlig sikrer en justering av  rammen for undervisning slik at skolens relative andel av rammeoverføringer sikres et forsvarlig nivå. Slik vi i dag har et TBU (teknisk beregningsutvalg) for lønnsutvikling, kan partene få på plass et TBU som sjekker ut  at staten finansierer grunnopplæringa.

Fjerde forståelse: Tillit gir energi – kontroll tar energi

Den fjerde forståelsen bygger på hva en verdens mest anerkjente skoleforskere har  postulert i sin bok ”All systems go!”. John Fullan hevder bl.a. at gode læringsresultater er kun mulig der dyktige lærere sammen med gode skoleeiere gis handlingsrom til å ta ut potensialet. Skoleeierne må gi skolelederne den nødvendige frihet til å organisere læringsressursene og mobilisere kompetanse.  Skolelederne må gi lærerne frihet til å organisere sin gode undervisning som del av en kollektiv læringskultur. Slik tillitskaping bygger læringskapasitet i norsk skole. Jeg føler meg sikker på dette vil gi flere elever gode mestringsopplevelser. En arbeidstidsordning med minuttelling er derfor et hån mot kunnskapsorganisasjoner og deres behov for akademisk frihet. Denne friheten må tillate at noe av årsverket fortsatt kan utføres utover bundet arbeidstid og kompenseres (ved lokalt avtalt avspasering/lønn). En ytre tidsramme må likevel være på plass. Skoler som har mer enn 33 timer bundet tid i uka, har erfart at mer samarbeidstid gir bedre læringsresultater. Det er ikke dramatisk for noen i full stilling med  35 t/u ytre ramme. Da må lærerne også tilbys forsvarlige arbeidsforhold. Her kan mange videregående skoler være gode eksempler på hvordan det bør være i grunnskolen.

Femte forståelse: Elevene skal møte profesjonelle lærere

Den femte og siste forståelsen må ta utgangspunkt i elevenes rett til å bli undervist av kompetente lærere. Du vil ikke være fornøyd med at tannlegen som skal bore i tanna di kun har sin erfaring fra boring i gruva på Svalbard. Som passasjer vil du heller ikke godta at flykapteinens eneste erfaring med fly, er at han har reist som passasjer i 20 år.  Det skal derfor heller ikke godtas at den som skal  gi et menneske en grunnleggende trygg og god start på et langt liv mangler profesjonsutdanning. Rekruttering av lærerstudenter er altfor svak. Dette sammen med en stor avgang på lærere de kommende år tilsier en mangel på over 11 000 lærere om  snaue 5 år. I snitt kan hver 5. elev få storparten av sine timer undervist av ufaglærte. På enkelte skoler i distrikts-Norge vil over halvparten av elevene kun forholde seg til ufaglærte. Dette er dramatisk og må være totalt uakseptabelt for våre nasjonale skolemyndigheter som krever kvalitet i opplæringen. Her må KS, de ansattes organisasjoner og staten sette seg sammen og bli enige om tiltak som virker. Det er over 38 000 lærerutdannete i andre yrker/bransjer i dag. Ved å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår og bedre karriereveier kan skolen få tilbake flinke fagfolk. Videre bør man tilby PPU til fagfolk i andre yrker og få flere lærere til å stå utover fylte 62 år gjennom attraktive seniortiltak. Rekruttering av nye søkere til lærerutdanninga skyter nok fart dersom årets tariffoppgjør gir de riktige signaler, men da må det handles klokt nå – av alle parter!

Staten sitter med nøkkelen – bruk den!

Lønns- og arbeidsvilkår for lærere er en sak mellom (fylkes)kommuner som arbeidsgiver og lærerorganisasjonene. Staten kan ikke blande seg inn i dette uten at det er tvingende nødvendig. Vi er ved det punktet nå. Derfor må staten sjekke ut KS og lærernes analyse av situasjonen, og  bidra for å finne en bedre løsning som skaper ny energi i grunnopplæringen. Unngår Norge konflikt i vår med løsning som får læreren til å føle seg verdsatt som yrkesgruppe, vil det skapes et klima hvor læreryrket snakkes opp og skolen blir strategisk viktig for «læringslivet» og fremtidig verdiskaping. Og aller viktigst: En slik skole bidrar til at flere unge mennesker mestrer fag og sitt liv og blir aktive deltakere i samfunnet framfor passive NAV’ere. De siste må finansieres av den velferd de første skaper. En løsning i samsvar med  de 5 forståelser overfor vil derfor være samfunnsøkonomisk meget lønnsomt. Kloke parter finner en løsning dersom staten tar sitt ansvar.

Det hører med til historien om Arkimedes at han fikk en trist skjebne. Mens han skriblet matematiske ligninger i sanden, ble han drept av en romersk soldat som ikke likte dette. Så ille går det ikke for de som våger å skrible noe annerledes i den gode hensikt å starte en ny æra for norsk skole. Vi må likevel tåle at ikke alle arbeidsgivere og enkeltansatte vil juble like mye for nødvendige endringer og nye forpliktelser.

Eureka!

Gener eller øving for å lykkes i matte?

Da PISA-sjokket slo ut skole-Norge ved årtusenskiftet, ble det brått et mye sterkere fokus på norsk skole: Hvorfor gjør grunnskoleelever i Norge det relativt mye dårligere enn sammenlignbare land – og så betydelig mye dårligere enn elever i finsk skole?

PISA er en internasjonal sammenlignende undersøkelse av skolesystem i ulike land i regi av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Hvert 3. år måles elevenes kunnskaper og ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag, hvor et av fagene blir spesielt «dyp-undersøkt». Våren 2012 var det matematikkfagets tur, og avdekket urovekkende forhold: Norske elever gjør det svakere. 

Vi som har ansvaret for at elevene skal nå de mål Stortinget har satt, føler selvsagt noe oppgitthet når vi konfronteres med slike tall. Til tross for at vi er inne i det 9.året etter at det nye læreplanverket ble vedtatt, får vi altså ikke de resultater vi håpet på.

Som skoleleder vet jeg at det er mange forhold som påvirker læringsresultater. Noen av de viktigste faktorene er hvilke ressurser skolen kan stille med. Har vi gode lærere som utøver god undervisning? Har vi et trygt skolemiljø? Har vi hjem som følger opp sine barn? Har skolen tilstrekkelig med økonomiske ressurser for å skaffe både gode lærere og nødvendige læremidler og undervisningsutstyr?

Jeg skal i denne omgang ikke gå nærmere på noe av dette, men se litt på noe som kan virke kontroversielt: Elevens utgangspunkt. Populærvitenskapelig blir det hevdet at genmateriet er avgjørende for om en elev vil lykkes i matematikk. Med andre ord: Har du en far eller mor (eller helst begge) med høy «matte-IQ», vil barnet lykkes langt bedre. Vi vet riktignok at hjem hvor en eller begge foreldre har akademisk utdannelse, hvor fulle bokhyller er fremtredende og barnet blir stimulert til slik læring, betyr mye for barnets utvikling i skolen. Skolen er i seg selv akademisk fundert, og opplæringen skjer ved at akademisk utdannet arbeidskraft definerer hva som er både god og viktig læring. Det sier seg selv at barn som kjenner igjen skolen hjemmefra, får det enklere når de møter samme tenkning og aktiviteter som de er vant med hjemmefra.

Betyr dette at barn som ikke har et «genetisk godt utgangspunkt» og ikke kommer fra et «akademisk hjem», vil måtte mislykkes i matematikk (og andre realfag) ?

Nei, slik er det ikke. I alle fall ikke hvis vi skal tro på hva nyere tids forskning viser. En undersøkelse om dette ble nylig offentliggjort i tidsskriftet Psychological Reports. Matematikkferdighetene til 70 5.klassinger ved to norske skoler ble undersøkt. De funn som ble gjort tyder på at de som øver, også får resultater. Øvelse gjør mester stemmer altså. Undersøkelsen ble gjennomført av bl.a. psykologiprofessor Hermundur Sigmundsson ved NTNU i Trondheim. Han sier i et intervju med Gemini at dette bekrefter hva som fører til læring:

-Vi fant støtte for spesifisitetsprinsippet knyttet til læring. Det sier at du blir god i akkurat det du trener på.

Det finnes utallige eksempler på at terping og trening jevnt og trutt over tid utgjør en betydelig forskjell. Verden er «overbefolket» med et utall fotball-, sjakk- og fiolinspillere for å ta tre ulike aktiviteter som krever ferdighet. Samtidig vet alle at fotballspilleren Christiano Ronaldo, sjakkmesteren Magnus Karlsen og fiolinsiten Nigel Kennedy ikke hadde kommet dit de er i dag uten disse daglige timer med trening. Det heter at for å komme på et slikt nivå må du minst ha 10 000 treningstimer bak deg. Med andre ord: 3 timer hver dag i 10 år gjør deg spesielt dyktig!

Må det være samme treningsmengde i f.eks et fag som matematikk?

 For matematikkfaget kan det heldigvis holde med en daglig trening utover skoletimen. De elever som bruker en halvtime hver dag i skoleuka på å sjekke ut at de har forstått regnemetoden som læreren har undervist om på skolen, vil få den tryggheten som er nødvendig for å mestre neste nivå. Det sier seg selv at de som ikke utfører samme «trening» får desto større utfordringer. Og blir utfordringene for store,vil de fleste naturligvis gi opp. Her ligger nok en del av forklaringen på hvorfor en såpass stor andel av elevene dropper ut av videregående skole.

Et annet interessant funn sett med rektorøyne er hvor viktig leseferdigheten er for å lykkes i andre fag. 20 % av guttene på ungdomsskolen har dårlige leseferdigheter. For en gutt på ungdomstrinnet er det en stor forskjell på om det står «1245 + 362″ eller om det står skrevet som tekst.  For en gutt som har vansker med leseforståelse, kan oppgaven bli uoverkommelig om den er skrevet slik:

» Du skal betale for overnattinga på hotellet du har bodd på i to døgn. Rommet kostet tilsammen 1245 kr. I tillegg sier resepsjonisten:

– Du må betale restaurantregninga som kostet trehundreogsekstito kroner.

Hvor mye måtte du betale for disse to døgnene på hotell ?»

Eksempelet er konstruert, men ikke uvanlig. Eleven kan beherske avkoding og ha flyt i lesinga, men forståelsen mangler i større eller mindre grad. Det er flere gutter enn jenter som sliter med leseforståelse.

Uansett, alle elever kan lykkes i matematikk. Og alle elever kan øke sin leseforståelse.

Hvis skolen får et godt handlingsrom for å drive god undervisning, kan PISA-resultatene bli bedre. Men enda viktigere: Langt flere barn og ungdom kan få et langt bedre utgangspunkt for livet sitt. De som mestrer i tidlig alder, mestrer også voksenlivet.