Når Facebook driver politisk sensur – fordi politikere ikke liker fakta?

Jeg fikk meg en skikkelig a-ha-opplevelse i går.
Da tikket følgende melding inn fra Facebook Norge:

Hva var så dette en kommentar til?

SP-leder Trygve Slagsvold Vedum hadde et innlegg i Altaposten mot André Skjelstads forsvar av regionreformen i VG. 

Heldigvis er Altaposten en av avisene som tillater at leserne kommenterer slike innlegg.

Det gjorde jeg, slik – korrekt gjengitt også av Facebook;

Linken det vises til er et blogginnlegg som også har stått på trykk i nord-norske frie aviser høsten 2018, med slik heading:

Blogginnlegget finner du her.

Hva tenker du kan være i strid med «standardene i Facebook»?

Etter min mening er det en uting at  avisene i vårt liberale demokrati bruker Facebook  til å slik moderere kommentarfeltet.

En annen konsekvens av å la Facebook ha ansvaret for kommentarfelt er ytringen ikke alltid er offentlig for alle. Dersom en facebookbruker velger å slette en annen bruker som «venn», kan ingen av disse lese den annens mening verken på Facebook – eller i avisas kommentarfelt.

Mener redaktører at dette er noe som fremmer en åpen debatt og et offentlig ordskifte, og at de  som redaktører kan stå for det?

Jeg mener at pressestøtten må vris og forsterkes slik at avisene har lønnsmidler til en moderator med en redaktør som øverste ansvarlig.

Det er ikke til støtte for vårt liberale demokrati og den åpne og frie debatt  å overlate slikt til globale mediemonopol. Vi vet aldri når  eierne eller farlige politiske ledere kan gripe inn, slik vi har sett trusler om fra USAs president nå i presidentvalgkampens siste fase.

I dette tilfellet er det nok ikke redaktøren av Altaposten, men mest sannsynlig en fornærmet tilhenger av SP som kun har trykket på knappen Spam eller Rapporter til Facebook under pilen til høyre for innlegget.

Det holder for at Facebook kan gripe inn.

Slik så altså kommentartråden ut før en meningsmotstander trykket på sensurknappen:

Jeg håper ikke Facebook lar seg misbruke av meningsdiktatorer som dyrker faktaresistente politiske ledere.

Men jeg vil arbeide for at Facebook skal ut av medienes moderatoransvar.

Derfor denne bloggen for å provosere både norske redaktører og politiske partier til å stå opp for ytringsfriheten.

Denne vil bli linket til gjennom Facebook.

Av grunner jeg senere skal komme tilbake, vil Facebook neppe slå ned på linker til samme ytring som jeg hadde under det overfladiske og lettvinte leserinnlegg til Vedum i Altaposten 9.juli.

Reklame

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

For de fleste parti er den ultimate drømmen å komme i posisjon for å gjennomføre politikk. I landets nasjonalforsamling er et liv i opposisjon ikke ønskelig, unntatt i et helt spesielt tilfelle: For å bygge opp partiet fram mot kommende valg.

Hareides fredagsbønn om nyorientering til sine tillitsvalgte 28.september var helt klart et ønske om å få en hånd på regjeringsroret. Etter Hareides tale ble alle politiske journalister svært travelt opptatt med å høre hva de øvrige partilederne mente.

Det var én de 4 mannlige opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mer misfornøyd enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker han nå oppfattet KrF ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering.
Men det var iøyenfallende liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP?

Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han forkynnet sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyreorienterte verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, søndagstengte butikker, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. (Og det er som kjent få partier som står KrF fjernere i de samme spørsmål enn Ap, SV, Frp og Venstre).

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og gjør nok det innerst inne. Likevel; Hareides nyorientering er politisk livsfarlig for SP! Den kan torpedere alle SPs planer om å vokse framover. Ikke minst dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs forutsigbarhet er SPs akilleshæl

SP vet at KrF er et parti som er omtrent kjemisk fritt for lettvint populisme. KrF har alltid vært kjedelig ryddig og forutsigbart. Når KrF lander en grundig debatt i et politisk spørsmål og konkluderer, så står de fast ved det. Regionreformen er en sak der KrF og V har stått skulder ved skulder siden 90-tallet. Også lenge før stortingsbehandlingen i fjor skrev KrF-medlemmer leserinnlegg som sterkt understreket flytting av desentralisert statlig makt til folkevalgte organ, slik som dette fra 1.kandidaten fra Troms KrF 13.mars 2017:

«I denne reformen får regionene både større myndighet, flere oppgaver og flere arbeidsplasser. Slik sett er denne reformen en betydelig demokrati, distrikts- og desentraliseringsreform.»

Derfor har KrF stått urokkelig bak regionreformen og kommer selvsagt til å gjøre det framover. Etter uroen tidligere i sommer om stortingsvedtak skal respekteres som spesielt AP-leder Støre og SP-leder Vedum har skapt tvil om, skrev samtlige av KrFs fylkestingsgruppledere et brev til KrFs stortingsgruppe i starten av september og ba om at regionreformen ble gjennomført som vedtatt.

Regionreformen er altså en sak som det er svært vanskelig, ja umulig for SP å snu i nå. Her har SP satset hele sin politiske kapital på å bli det mest ytterliggående partiet og som kan høste av enhver misnøye i de 13 fylker som er sammenslått fra 1.januar 2020.

Når KrF og Venstre slik som i Bondeviks regjeringstid mener det fortsatt er sunt for demokratiet å spre statens makt, er SP faktisk enig i dette.  SP har stått bak alle initiativ for å få på plass en regionreform. Men i motsetning til sine to politiske søsken i sentrum, har SP valgt å ikke la Stortinget avgjøre dette. Sp har gitt de tidligere 19 fylkesting all makt til å bestemme – alene – selv med knappest mulig flertall i det ene fylkestinget.

Dette kan nok høres demokratisk ut, men som V og KrF har argumentert med: Det er Stortingets simple plikt og ansvar å gjennomføre nasjonale reformer. Og Stortinget vedtok i 2001 en Inndelingslov som ga de hjemmel for å gjøre slike vedtak.

I dette spørsmålet har SP havnet i den merkelige situasjonen at de er blitt den sentrale statsmakt sin viktigste støttespiller. Som kjent er det ikke noe hørbart rop fra statlige direktører i Oslo om å gi fra seg makt og sin myndighet. Denne sterke statlige styringen fra byråkrater har ført til en betydelig sentralisering av statlige arbeidsplasser de siste 35 år. Sentraliseringen har fått lov å holde på gjennom såkalt omorganisering og effektivisering først fra distriktene til de store byer, deretter fra regionale byer videre til Oslo. Man skulle tro at de tre sentrumspartiene fortsatt sto samlet om en politikk som flytter makt, arbeidsplasser og ressurser ut til resten av landet?

Men for Vedum og SP handler det nå om et rent politisk spill hvor gevinsten er en mulig høyere velgeroppslutning – basert på misnøye de sjøl har skapt. SP aksepterer ikke at stortinget gjorde et lovlig vedtak om en landsdekkende regionreform 8.juni 2017.
Nesten et år etter at vedtaket, kom følgende påstander om at vedtaket var ulovlig:

• Finnmark fylkeskommune hadde ikke sett noen utredning som konkluderte med Troms og Finnmark som egen region.
• Fylkeskommunene i nord fikk heller ikke anledning til å bli hørt før vedtaket ble gjort.

Dette har også SP nå hevdet.

Det viser seg imidlertid nå at Finnmark fylkeskommune både hadde sett utredningens forslag og ved tre anledninger før stortingsbehandlingen bedt om å få saken avgjort i juni 2017.

Dersom SP skal inn i regjeringen, kan ikke en slik regjering gå videre uten å måtte forholde seg til stortingsvedtaket om regionreform. Jonas Gahr Støre har sagt at Ap vil forholde seg til det.

Skjermfoto 25.9 fra NRKs nettsider

 

Hva sier SP da? De kan la være å gå med i regjering og kun være støtteparti, selv om det vil være noe helt nytt fra SP som maktpolitisk parti. Da risikerer de imidlertid ikke et så stort velgertap som om de er del av regjeringen.

Selvsagt kan SP si at de må innse at de er stemt ned av et flertall i stortinget og må forholde seg til det. Men i så tilfelle vil en rekke velgere spesielt i Finnmark oppleve dette som et gedigent løftebrudd. Sp kan da bare glemme den store oppturen de skulle få ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019 og sannsynligvis også ved stortingsvalget i 2021 slik de har kalkulert med. SP-leder Vedum har i 2018 stiftet en rekke nye lokallag i Finnmark basert på misnøyen, og kan ikke svikte de nå.

Kan KrF gi SP noe for å «sukre pillen»?

Kan SP håpe at KrF kommer de litt i møte på regionreformen dersom disse skulle ende i regjeringen etter KrFs ekstraordinære landsmøte 2.november ?

KrF kan gjenta hva de har vært med på å vedta  i stortinget i 2017; alle kommune- og fylkesgrenser er mulig å justere. I så fall kan det åpne for at noen yttergrenser for Viken-regionen kan justeres. Å justere grenser for Troms/Finnmark er derimot lite aktuelt, hvis den da ikke flyttes til grensa mot Trøndelag og innebærer et samlet Nord-Norge. En slik løsning vil nok sannsynligvis ha stor støtte i Finnmark.

Den eneste muligheten for å unngå region Troms og Finnmark er å fravike det såkalte generalistprinsippet som gjelder i dag. Da må stortinget gi henholdsvis Troms og Finnmark et færre antall oppgaver enn de øvrige regioner. Det vil imidlertid sette et unødvendig «stakkars-stempel» på de to fylkeskommunene.

Det er enklere å forstå hva avvik fra generalistprinsippet  innebærer gjennom dette eksempelet med to nabokommuner: Den ene får fortsette sitt ansvar for eldreomsorg, barnevern og skole. Den andre har så svak kompetanse innen barnevern og skole at staten overtar dette ansvaret. Det siste ville være en sterk stigmatisering av både innbyggere, politikere og fagfolk og noe som ville sitte svært langt inne å gjennomføre.

Hvis en Ap-ledet regjering med KrF og Sp på laget skal overgå dagens regjering i regionreformen, må de følge opp sin egen kritikk da den foreløpige oppgaveoversikten ble lagt fram 24.september. Da sa representanter for begge parti både i nord og i Oslo at det var lite oppgaver – ja, mer som knapper og glansbilder å regne. I så fall må en ny regjering sjøl levere mer enn hva Hagen-utvalget foreslo og som Solberg-regjeringen nå jobber videre med.

Men dette vil bli enda mer problematisk for SP: Flere og større oppgaver gjør det  uaktuelt å la Troms og Finnmark fortsette som to mindre fylkeskommuner. De vil da i så fall ha enda mindre økonomisk styrke og et befolkningsgrunnlag som blir for lite til å rekruttere og beholde den mye større og bredere kompetansen som da trengs.

Det blir altså galt for SP uansett hva som velges.

Ved å gi de nye regionene flere og større oppgaver, blir nok ca 240 000 innbyggere en nedre grense slik leder av ekspertutvalget, professor Terje Hagen mener. I så fall må Troms og Finnmark bli en samlet region. Og det har SP sagt de er mot.

Dersom SP ikke vil gi regionene flere oppgaver, blir SPs kritikk mot de foreløpige oppgavene som for små og betydningsløse lite troverdig. KrF vil derimot komme styrket ut ved å få gjennomført sin sentrumspolitikk.

En annen og like viktig sak må kort nevnes her: Klima og miljøpolitikk. Også her har Vedum og SP valgt en populistisk linje, noe som selvsagt plager Frp. Frp kan ikke lenger hanke inn velgere ved bensinpumpene. Den rollen har SP med Vedum i spissen overtatt. Vedum er i sitt ess når han fra Stortingets talerstol  kan si: Denne regjeringa med Frp  er blitt norgesmestere i å øke prisene på drivstoff! KrF og Venstre har presset dere til det.

Selv Frp har forstått at om Parisavtalen skal kunne oppfylles, kommer vi ikke unna tiltak som smerter som bl.a. økte avgifter på fossilt brensel.

Vedums håp for å øke velgeroppslutning ligger derfor ikke i å måtte ta regjeringsansvar, men fra opposisjonens uansvarlige sofa  få hamre løs på regjeringen og gjerne finne noen saker hvor de kan stille mistillitsforslag.
Slik skaffer SP og Vedum seg enda mer medieomtale og håver inn nye velgere. Dette er deres strategi. Den holder – inntil velgerne avslører en slik rendyrket populisme.

Skulle SP gå inn i valgkamp hvor de kontinuerlig vil bli minnet om løftebrudd når det gjelder regionreform og drivstoffpriser, får det et resultat: tapte velgere.

Derfor var Vedum den minst fornøyde partilederen da Hareide startet KrFs prosess med å se på andre regjeringsalternativer.

---

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 201
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Dette er regionenes nye oppgaver som Stortinget foreløpig har blinket ut.

Mange har spurt om hvilke oppgaver den nye regionreformen skal gi våre folkevalgte.  Representanter for stortingsflertallet hevdet like etter vedtaket i juni -17 at oppgavene er gitt og at mer skal komme. I år er det blitt hevdet fra fylkespolitikere i Finnmark og representanter for opposisjonen på Stortinget at det ikke er planlagt eller vedtatt oppgaver til de 11 regionene utover de få dagens fylkeskommuner har.

Jeg har derfor valgt å se nærmere på de tre hoved-dokumentene som lå til grunn for stortingets vedtak om regionreformen i juni 2017. Videre har jeg sett på forslaget fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som skulle se på ytterligere oppgaver.

Et kjapt resymé av regionreformens snart 30 år lange historie:

I 1989  opprettes Christiansenutvalget, ledet av tdl. stortingsrepresentant for Ap  og fylkesmann i Buskerud, Ragnar Christiansen. Utvalget utarbeidet NOU 1992:15 «Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring». Denne viste et sterkt behov for endring av kommune- og fylkesstrukturen i Norge.

I 1998 nedsatte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) i regjeringen Bondevik I et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.

Regjeringen Bondevik II satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa.

Her starter dette årtusen sin store regionreform

KS (Kommunenes Sentralforbund) som er interesseorganisasjonen for alle kommuner og fylkeskommuner i Norge har vært enstemmig i kravet om flytting av statlig makt til folkevalgt nivå helt siden slutten av 80-tallet. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og som skisserte et færre antall regioner/landsdeler med betydelig overført statlig makt og myndighet:

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok reformarbeidet videre i 2005 og Åslaug Haga foreslo 9 regioner med betydelige statlige oppgaver overført disse. Arbeidet internt i regjeringen havarerte, 19 fylkeskommuner fortsatt som før med med én stor oppgave overført: Riksveiene ble overført fylkeskommunene som skulle drifte og vedlikeholde disse med egne midler.

Ny regionreform 5 år etter havariet

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utredning av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette i juni 2014 og var enstemmig i at det var behov for en reform. Stortinget konkluderte slik:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016.»

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger, noen av disse er nevnt innledningsvis her. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

Også et annet interessant forslag fremmes av Venstre og SV:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

2015: Sanner gir fylkeskommunene marsjordre

Etter at Stortinget har gitt sin bestilling til regjeringen, sendte daværende kommunalminister Jan Tore Sanner i juli 2015 et brev til alle fylkeskommuner om å gå i gang med forberedelsen til en regionreform. De fleste fylkeskommuner starter omgående med arbeidet og nabosamtaler, med unntak av Finnmark.

Regjeringen fulgte deretter opp med St.meld 22 (2015/16) «Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar».

I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva Stortinget forventet da Venstres forslag fra feb. 2014 ble behandlet:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen

b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene

c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene

d. styrking av de regionale forskningsfondene

e. fordeling av relevante prosjektmidler

f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne

g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar

h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.

Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

2.juni 2016 har kommunalkomiteen behandlet stortingsmeldingen og lager en innstilling til Stortinget (Inns 377 (2015-16)). Medlemmene i komiteen er fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,

2016: Klare signaler fra partiene på Stortinget: Ja til regionreform!

Flere viktige flertallsinnstillinger blir lagt fram og får deretter Stortingets tilslutning:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at den regionale inndelingen av statlig forvaltning i stor grad har vært styrt av sektorspesifikke interesser og hensyn, med liten vekt på koordinering. Dette har ført til svært ulik geografisk inndeling, og i flere tilfeller går de statlige regiongrensene på tvers av dagens fylker.

Flertallet viser til at dette gir utfordringer for den regionale stat, eksempelvis kapasitetsutfordringer i å delta i regionale prosesser og oppfølging av regionale planer og samhandling.»

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener en endring i inndelingen av de folkevalgte regionene i retning av større og færre regioner vil kunne redusere slike utfordringer.

Dette flertallet støtter regjeringens forslag om å gjennomgå de statlige regiongrensene i lys av de nye grensene for folkevalgte regioner. Dette flertallet mener dette vil styrke samhandlingen mellom staten og regionalt folkevalgt nivå.

Dette flertallet viser til at regjeringen har tatt utgangspunkt i retningslinjene for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, som ble lagt frem i Oppgavefordelingsutvalget NOU 2000:22.

Dette flertallet viser til at regjeringen har lagt til grunn stortingsflertallets merknad om at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavemeldingen mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver som forutsetter lokal kjennskap og lokalt initiativ bør legges til region- eller kommunenivå, jf. Innst. 333 S (2014–2015)».

Et flertall bestående av Ap, H, Frp, KrF og V sier

«det er naturlig å gjennomføre kommunereformen og regionreformen samtidig, slik at både nye kommuner og nye folkevalgte regioner kan tre i kraft fra 1. januar 2020.»

Om pkt 2.2.8 Statlig lokaliseringspolitikk sier flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V:

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

Stortinget behandler hele denne innstillinga 8.juni 2016 og gjør bl.a. følgende viktige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017.»

2017: Regjeringen foreslår struktur og innhold i regionreformen

Vinteren 2017 oppsummerte Kommunaldep. og statsråd Jan Torer Sanner opp alle utredninger som var gjort av fylkeskommunene. 4.april legger han fram regjeringens innstilling om regionreformen som et forslag til Stortinget; Prop 84S (2016-17). I forslaget listes det opp en rekke oppgaver som kan flyttes fra statlig byråkratstyre til folkevalgt regionalt nivå med basis i det stortingsflertallet ba om å få vurdert i juni 2016.

De berørte departement har uttalt seg om muligheten for slik flytting.  Det skinner gjennom at dette møter tildels betydelig motstand i Oslomiljøet. Likevel velger Mæland å gå til det i seg sjøl dramatiske skrittet å foreslå flytting av makt fra stat til regioner på flere viktige områder.

Dette markerer et paradigmeskifte for det norske demokratiet om det blir realisert, og spenningen nå vil være; Hva sier Stortinget til en slik oppsiktsvekkende «revolusjon»?

Kommunalkomiteen – med samme besetning som da St.meld 22 (2015-16) ble behandlet  – tar i mot dette svært positivt. De ulike fraksjonene nærmest overgår hverandre i å foreslå nye oppgaver i samsvar med deres uttrykte vilje et år tidligere. Alle parti er for å flytte statlig makt ut til folkevalgte organ! Uenigheten går på et parti som mener at et  flertall mot en sammenslåing i et fylke, skal ha veto over det andre fylkets ja.  Stortingsflertallet synes å være opptatt av økt makt til færre, men sterkere regioner – slik SP, SV og Ap gikk inn for i perioden 2005-2009.

Komiteen lever sin innstilling 2.juni 2017.

I kap. 3.6 lister komiteen opp de nye oppgavene for de 11 regioner som også vedtas:

1. Regional vegadministrasjon med ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå fra 2020
2. Overføre tilskudd til ikke-statlige flyplasser til regionene
3. Overføre innkjøp av innenlandske flyruter til regionene
4. Løyver og personbefordring for persontransport kan bestemmes av de nye regionene
5. Beslutning  rundt prosjektstøtte fra regionale forskningsfond og Forskningsrådet bestemmes regionalt
6. Oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling overføres fra Innovasjon Norge til regionene
7. Flytte innflytelse og faglige ressurser fra Fiskeridirektoratet til de folkevalgte regioner
8. Forvaltning av utrednings- og tilretteleggingstiltak, kystskogsbruk og økologiske foregangsfylker flyttes til regionalt folkevalgt nivå
9. Flytting av deler av det statlige utdanningsfeltets ansvar for kompetanseheving til regional nivå
10. Flytting av en rekke kulturfaglige oppgaver (unntatt nasjonale/internasjonale) til regionalt nivå
11. Økt ansvar for kulturminner til regionalt nivå
12. Deler av miljø- og klimapolitikken blir et regional ansvar
13. Overføring av flere IMDI-oppgaver for å bedre lykkes med integrering
14. Gi regionale organ mye sterkere innflytelse når det kommer EU-initiativ for politikk og regelverk

I tillegg forutsetter komiteen følgende som tydelige styringssignaler:

3.7 Statlig lokaliseringspolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og  Venstre , merker seg at regjeringen, i samarbeid med Venstre, har lagt opp til en ambisiøs omlokalisering og nyetablering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo.

F l e r t a l l e t forventer at regjeringen jobber videre med å sikre en jevnere spredning av statlige av arbeidsplasser i hele landet. Det er også viktig at regjeringen legger dette ønsket til grunn når framtidig lokalisering av nye statlige enheter blir besluttet. F l e r t a l l e t ser det som særlig viktig at statlige arbeidsplasser også tilfaller landets mindre byer. «

3.8. Nordområdepolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , legger til grunn at regionreformen vil sikre de relevante fylkeskommunene en enda mer sentral rolle i utformingen og gjennomføringen av norsk nordområdepolitikk. F l e r t a l l e t vil peke på at det nye fylket Troms/ Finnmark står i en særstilling når det gjelder nordområdepolitikken, og i forholdet til Russland. «

3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g  Ve n s t r e , anerkjenner at reformen på sikt vil føre til stordriftsfordeler og en mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene sikres tilstrekkelig finansiering til å håndtere sammenslåing på en god måte. Dette gjelder både kortsiktige og mer langsiktige kostnader. F l e r t a l l e t forventer at regjeringen legger dette til grunn i arbeidet med kommende forslag til statsbudsjett. «

Stortinget slutter seg til de nevnte oppgaver og forutsetninger i møte 8.juni.2017. Stortinget vedtar samtidig at de tidligere 19 fylkeskommuner reduseres til 11. Kun Nordland (243 000 innb), Møre og Romsdal (266 000) samt Rogaland (470 000) fortsetter som før. Oslo med sine 675 000 innbyggere fortsetter som både kommune og fylkeskommune.

2018: Ekspertutvalgets forslag utfordrer en mektig stat

Stortinget hadde tidligere pålagt regjeringen å sette ned et ekspertutvalg for å se på ytterligere statlige oppgaver som kan overføres de nye regionene. Utvalget ble ledet av professor Terje P. Hagen, og hadde en bred faglig sammensetting. 1.februar 2018 la ekspertutvalget fram en grundig utredning over 189 sider om hvilke andre oppgaver som kunne overføres til de nye folkevalgte regionene:

Næring, kompetanse og integrering

1. Oppdragsgiveransvar for minst halvparten av det offentliges midler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge.
2. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Siva. Siva nedlegges.
3. Ansvar for om lag halvparten av det offentliges innsats for næringsrettet forskning som i dag ligger til Forskningsrådet. Midlene forvaltes etter modell av regionale forskningsfond.
4. Ansvar for Regionalt næringsprogram som i dag ligger til fylkesmannen. Midlene til investeringer og bedriftsutvikling i landbruket (IBU-midlene) overføres fra Landbruks- og matdepartementet til fylkeskommunene som gir oppdrag til Innovasjon Norge.
5. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Distriktssenteret. Distriktssenteret nedlegges.
6. Ansvar for om lag halvparten av midlene over tilskuddsordningen Arktis 2030 som involverer nordnorske aktører overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge. Ansvaret ligger i dag til Utenriksdepartementet. Utvalget mener staten bør vurdere å gi fylkeskommunene i Nord-Norge et mer aktivt og formelt ansvar for å delta og forberede møter i Arktisk Råd.
7. Ansvar for oppgavene og virkemidlene knyttet til karriereveiledning som i dag ligger til Kompetanse Norge og NAV.
8. Ansvar for å legge til rette for og finansiere opplæring og utdanningstiltak som ikke er finansiert over ordinære bevilgninger til universiteter og høgskoler eller over fylkeskommunenes budsjetter til videregående opplæring og fagskoler. Det omfatter blant annet ansvar for ulike tilskudd som i dag ligger til Kompetanse Norge. Nasjonale oppgaver i Kompetanse Norge kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Kompetanse Norge nedlegges.
9. Ansvar for store deler av oppgavene som i dag ligger til IMDi, herunder veiledning av kommunene, utbetaling av tilskudd til kommunene, kompetansetiltak og bosetting. Utbetaling av integreringstilskuddet og gjenværende oppgaver av nasjonal karakter kan overføres til ansvarlig departement. IMDi nedlegges.

Samferdsel

1. Ansvar for kjøp av fylkesinterne togruter og kjøp av togruter mellom henholdsvis Østfold/Akershus/Buskerud, Telemark/Vestfold, Hedmark/Oppland og Oslo, som i dag ligger til Jernbanedirektoratet. Ansvar for grenseoverskridende togruter forutsetter et nært samarbeid mellom fylkeskommunene, for eksempel ved at Østfold/Akershus/ Buskerud tar et vertskommuneansvar som det største «jernbanefylket».
2. Den statlige tilskuddsordning for utvidet TT-tilbud overføres til fylkeskommunene gjennom rammetilskuddet.
3. Ansvar for forvaltning av tilskudd til utbygging av bredbånd som i dag ligger til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Klima, miljø og naturressurser

1. Ansvar for klima- og miljøoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av forurensingsområdet og oppgaver knyttet til kontroll, tilsyn og klage.
2. Fylkeskommunene får et regionalt samordningsansvar på klimaområdet knyttet til oppfølgingen av klimaloven.
3. Myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til utbygging av vannkraft på 1-10 MW og vindkraft over 1 MW/fem turbiner som i dag ligger til NVE. Fylkeskommunene kan benytte NVE i saksbehandlingen.

Kultur og kulturminnevern

1. Ansvar for prosjektmidler og driftsstøtte til institusjoner og arrangementer av lokal eller regional karakter og som i dag ligger til Norsk Kulturråd.
2. Ansvar for samtlige institusjoner innenfor kap. 323 Musikk og scenekunst, post 60 Landsdelsmusikerne i Nord-Norge, post 71 Region-/landsdelsinstitusjoner og post 73 Region- og distriktsopera som i dag ligger til Kulturdepartementet. Fra post 70 under samme kapittel overføres Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester. Flertallet av tilskuddene som finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslår også overført.
3. Ansvar for flertallet av museer som finansieres over kap. 328 Museum og visuell kunst, post 70 Det nasjonale museumsnettverket. Flertallet av tilskudd som i dag finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslås også overført.
4. Ansvar for investeringsmidler tilhørende ovennevnte institusjoner innen musikk, scenekunst og museum som i dag ligger til Kulturdepartementet (kap. 322 Bygg og offentlige rom, post 70 Nasjonale kulturbygg).
5. Ansvar for forvaltning av spillemidler til kulturbygg, Den kulturelle skolesekken, Musikkutstyrsordningen, Ordningen for innkjøp av musikkinstrumenter, Aktivitetsmidler kor, Krafttak for sang og Ordningen for historiske spill som i dag ligger til Kulturdepartementet.
6. Ansvar for forvaltning av spillemidler på biblioteks-, arkiv- og museumsfeltet som i dag ligger til Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og Kulturrådet. Spillemidlene til idrettsanlegg i kommunene foreslås fordelt direkte til fylkeskommunene uten forutgående behandling i Kulturdepartementet.
7. Ansvar for hovedmengden av førstelinjeoppgaver på kulturminnefeltet som i dag ligger til Riksantikvaren. Ansvaret for relevante tilskuddsordninger foreslås lagt til fylkeskommunene. Helse og levekår
8. Ansvar for folkehelseoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av oppgaver knyttet til tilsyn. Ansvar for tilskuddsordninger med relevans for lokalt og regionalt folkehelsearbeid som i dag ligger til Helsedirektoratet og fylkesmannen.
9. Ansvar for pedagogiske-psykologiske støttetjenester (PPT) som i dag ligger til Statped, og overtar ansvaret for veiledning og støttetjenester overfor kommunene. Ansvar for statens spesialskole i Skådalen foreslås overført til Oslo kommune som må ivareta et landsdekkende tilbud. Øvrige oppgaver i Statped kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Statped nedlegges.
10. Ansvar for barnevernsinstitusjoner, fosterhjem og adopsjon som i dag ligger til Bufetat. Ansvar for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under femten år forblir statlige. Bufetat legges ned. Bufdir beholdes som fagdirektorat for barnevernet.
11. Ansvar for familievernet som i dag ligger til Bufetat. Utvalgets forslag innebærer at fylkeskommunene får forvaltningsansvar for relevante tilskudds- og prosjektmidler innenfor de oppgaveområdene som foreslås overført, og som i dag er lagt til departementer, direktorater og fylkesmannen.

Regional planlegging

Utvalget støtter regjeringens forslag til tiltak for å styrke regional planlegging som virkemiddel for samordning. Videre foreslår utvalget:

1. å tydeliggjøre og forankre statens plikt til deltakelse og oppfølging av regionale planer i plan- og bygningsloven.
2. å vurdere hvordan fylkesmannen kan innta en tilsynsrolle overfor statlige etater med hensyn til faktisk deltakelse i planprosesser og oppfølging i tråd med plan- og bygningsloven.
3. å utvikle fastere prosedyrer for å sette samfunnsmål for KVU-arbeidet i den innledende idéfasen i KS-systemet, og for tilsvarende prosesser for vurdering av andre store statlige investeringer.
4. at regionale planbestemmelser videreutvikles og formidles som et virkemiddel for en langt større bredde av temaer enn hvordan det brukes i dag
5. at det i plan- og bygningsloven åpnes for at fylkeskommunen (etter anmodning fra aktuelle kommuner eller pålegg fra staten) i tillegg til staten kan tre inn i myndigheten til kommunestyret og utarbeide plan etter bestemmelsene for kommunal plan med juridisk bindende virkning.
6. at staten aktivt bruker muligheten til å gi tydelige nasjonale forventninger til regional planlegging som virkemiddel for gjennomføring av nasjonal politikk. Utvalget foreslår at ansvar for planjuridisk veiledning av kommunene som i dag ligger til fylkesmannen, overføres til fylkeskommunene.
7. Utvalget mener det er viktig å gjennomgå sektorlover med sikte på bedre harmonisering til plan- og bygningsloven. Figur 26.1 illustrerer de fem områdene der utvalget har drøftet og foreslår overføring av oppgaver og ansvar. Figur 26.1 Fylkeskommunens oppgaver og ansvar i lys av utvalgets forslag

Hagen-utvalget foreslår altså 33 konkrete ansvarsområder overført fra staten til folkevalgte regioner.

For overføring av oppgaver fra staten forutsettes det såkalte «generalistprinsippet»; at alle regioner blir likeverdige i betydningen av å ha ansvar for samme type oppgaver. Likevel skal noen helt spesifikke oppgaver kunne legges der det er hensiktsmesssig og mest naturlig i en eller få regioner. Det vil være unaturlig om Viken eller Vestlandet skulle ha oppgaver innen nordområdesatsing og forholdet til Russland. Denne legges derfor til region Troms og Finnmark.

Siden det er snakk om en betydelig overføring av statlig makt og ansvar, kreves det at regionene har økonomiske muskler for å klare alle driftsoppgaver og investeringer. Gjennom inntektssystemet får regionene et kronebeløp pr innbygger. Det betyr grovt regnet at en region med en befolkningsmengde som øker med det dobbelte også får dobbelt opp med inntekter.

Videre må regionene ha et stort nok befolkningsgrunnlag for både å rekruttere og  beholde arbeidskraft slik at tjenestene blir forutsigbare og av høy kvalitet.

Ingen av regionene har under 240 000 innbyggere etter 1.1.2020. ( I dag har den minste fylkeskommunen under 76 000 innbyggere. 9 kommuner i Norge har flere innbyggere enn dette, men er med unntak for Oslo likevel ikke tiltenkt de oppgaver regionene skal få.)

Nedlegging av 5 statlige institusjoner

Utvalgets forslag medfører nedleggelse av fem statlige institusjoner: IMDi, Kompetanse Norge, Statped, Distriktssenteret og Siva. I tillegg medfører det nedleggelse av Bufetat. Tilsammen blir over 4700 årsverk flyttet fra statlig ledelse i Oslo til regionene. Disse årsverk kan da ikke lenger sentraliseres fra regionene og til Oslo slik det har skjedd de siste 40 år – uansett regjering. Tilsammen utgjør budsjettressursene ca 23,5 mrd. kr. som fra 1.januar 2020 forvaltes av regionale folkevalgte organ.

Oppgaver som i dag ligger under fylkesmannsembetet blir også overført til regionene hvor folkevalgte skal bruke sitt skjønn. Dette har vært et omforent krav fra lokale folkevalgte gjennom 2 generasjoner med politikere fra alle parti.

Stortingsflertallets 14 oppgaver utvides altså med 33 nye forslag fra Ekspertutvalget. Noen av disse er delvis overlappende, men vi sitter altså igjen med over 40 konkrete ansvarsområder som skal overføres fra staten til lokale folkevalgte i de 11 regionene fra tidligst 1.januar 2020!

Og det behøver ikke å stoppe her. Ekspertutvalget (Hagen-utvalget) kommer også med viktige , men kontroversielle innspill om flere:

«Utvalget mener regionreformen legger grunnlag også for ytterligere utredning av endringer:

− Det bør utredes overføring av barnevernsoppgavene som i dag ligger til kommunene, til fylkeskommunen.

− Det bør utredes overføring av ansvar for tilskuddsordningene innenfor arbeidsmarkedsopplæringen og bedriftsintern opplæring som i dag ligger til NAV, til fylkeskommunene.

− Staten bør kartlegge dagens tilsyns- og klagehjemler overfor fylkeskommunene med sikte på en reduksjon av antall hjemler og sterkere ansvarliggjøring av fylkeskommunen.

− Spørsmålet om organiseringen av sykehusene bør vurderes på nytt, der en fylkeskommunal modell inkluderes i utredningen.»

Det siste punktet kan raskt bli svært aktuelt. Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 

SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette ansvaret over på de nye folkevalgte fylkesting.  Kritikken mot topptunge helseforetak med store lønnsutgifter blir en annen om det er de nye fylkesting som må finne dekning for dette.

Fra 2020: En tilpasset verktøykasse for regionale folkevalgte

Jeg mener at den samlede oppstillingen overfor bekrefter at Stortinget har oppfylt det Ap,SP, KrF, V, H,SV og Frp  forutsatte da Stortingsmelding 22 (2015-16)»Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar» ble behandlet, nemlig økt desentralisering og demokratisering av statlig makt, myndighet og ressurser:

• Norge får en ny regioninndeling fra 1.januar 2020 med færre og politisk sterkere regioner enn i dag
• Regionene får en betydelig økt makt og myndighet ved at statlige oppgaver overføres
• Oppgaver og tilhørende arbeidsplasser skal også lokaliseres til mindre byer for å skape utvikling i hele regionen

Jeg forventer selvsagt i likhet med stortingsflertallet at regjeringen setter alt dette ut i livet – samtidig i alle regioner.
Selvsagt har høringsrunden om Ekspertutvalgets forslag møtt på motstand fra Oslo og omegn. Spesielt har noen fagforeninger ropt høyt mot dette nå. De samme var omtrent lydløse da statens sentraliserte arbeidsplasser fra regionene og til Oslo-området – fordi det skjedde over 40 år og med små drypp av gangen.

Vi er mange som håper at regjeringen og stortinget har politisk ryggrad.  Da står de fast ved regionreformen og gjennomfører denne desentraliseringen og demokratiseringen som forutsatt. Svaret får vi i første omgang i midten av oktober.

I debatten nå over et år etter stortingsvedtaket hevder SP-leder Trygve Slagsvold Vedum at stortingsvedtaket om regionreformen er som å gi en snekker oppdrag å bygge et hus hvor man ikke vet hvilke rom som skal være der. I tillegg påpeker han at tomtegrensene kunne vært justert noe. Han sier imidlertid ikke noe om at Stortinget har forutsatt at disse grensene kan justeres underveis

Vedums bilde av snekker og hus er etter min vurdering lite dekkende når man ser hva kommuner og fylkeskommuner i KS har krevd gjennom snart 30 år: Flere gode verktøy for å gjøre en god jobb som folkevalgt. Folkevalgte driver politisk håndverk og trenger selvsagt tilpassede verktøy.

Fylkespolitikere må derfor ses på som et lag håndverkere som skal planlegge og bygge det største og viktigste av alt: Fremtiden.  I alle år har deres verktøykasse bestått av kun tommestokk, hammer og øks. De har vært flinke til å sette mål, de har hamret løs på storting og regjering over mangel på flere og mer nyttige verktøy og de har brukt øks for å redusere budsjett og lånegjeld som skulle gi innbyggerne bedre tjenester.

Nå gir stortingsflertallet de lokale folkevalgte en langt større verktøykasse med langt mer hensiktsmessige verktøy. I tillegg får de tilgang på enda flere fagfolk og en sterkere økonomi. Dette bygger opp kompetanse for sterkere politiske og faglige miljø i hele Norge, ikke kun på det sentrale østlandet.

Hvorfor regional motstand mot noe politikere har vært for?

Stortinget har altså enstemmig jobbet for  å flytte betydelig statlig makt til regionene.

Hvordan er det da mulig at enkelte folkevalgte på region-nivå motsetter seg dette?
Er følelser og identitetstilknytning til fylkeskommunens administrasjonslokaler alene god nok grunn til å hindre en slik viktig reform?
Hva ligger konkret i denne frykten for en slik viktig endring av maktfordeling mellom statlig byråkrati og folkevalgte fylkespolitikere?

SP hevder de er for demokratisering og desentralisering – noe som er denne reformens bærende idégrunnlag og politiske forutsetning.

Det er selvsagt ikke ulovlig for stortingsrepresentanter å være mer opptatt av kommende valgkamp og hva som lønner seg i håp om nye velgere. Det er bare så uforståelig og meningsløst at disse i praksis motarbeider et lovlig stortingsvedtak om en regionreform. Etter 30 års krav fra landets lokalpolitikere er reformen snart på plass – en reform SP sjøl har gitt sin prinsipielle støtte til.

Riktignok er ikke alle regiongrenser blitt tegnet med rette streker på et kart.Stortingsflertallet har lagt til grunn at disse grensene kan justeres etter lokale prosesser. Både fylkeskommuner og regjering har i altfor stor grad fulgt de gamle, skjeve og tilfeldige fylkesgrensene fra 1800-tallet.

Men det kan da umulig være grunn nok til å motarbeide en 30 år gammel ønsket og meget grundig utredet reform?

---

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 299
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.