Folkeavstemning med uklart tema

Finnmarkingene er invitert til å si sin mening om Troms og Finnmark. Da jeg logget meg på den nettbasert tjenesten til Finnmark fylkeskommune, fikk jeg et overraskende spørsmål.

Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.45.01

«Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»

Å ønske noe er langt mindre forpliktende enn å faktisk måtte ta et endelig standpunkt. Da ville velgerne blitt presentert for et slikt valg: » Vil du at….osv.»
Jeg tar dette som et tegn på at fylkeskommunen med sine kompetente ledere har akseptert at Stortinget har fattet sin endelige beslutning. Troms og Finnmark blir en region fra 1.1.2020. Det er bestemt at fylkestinget for Troms og Finnmark skal velges høsten 2019.
Det er derfor i realiteten snakk om en ren meningsmåling som kan brukes for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda større legitimitet for våre ønsker.

Men selv et «ønske-spørsmål» er til de grader tolkbart – med ulike svarmuligheter og et forsøk på svar:

– Hvor interessant er det å mene noe om at fylkesmannen i Troms fylke og fylkesmannen i Finnmark fylke skal utgjøre en enhet – med fordeling av oppgaver i Tromsø og Vadsø? Dette er jo avgjort. Fylkesmannen har hovedkontor i Vadsø og 6 av lederne sitter, 3 i Tromsø. BLANK.

– Eller mener man fylkeskommunene Troms og Finnmark? I så fall burde det vært skrevet. Uansett er det spørsmålet endelig avgjort av Stortinget. Men bevares, det er lov å ønske igjen.JA – som et første skritt mot et samlet Nord-Norge.

– Eller mener man fylker som stortingsvalgdistrikt? Det er også et interessant spørsmål hvor vi kan ønske at de 11 mandatene Troms og Finnmark har skal fordeles samlet – eller slik som i dag med 5 på Finnmark og 6 på Troms. NEI – evt JA dersom ikke valgsystemet endres vdr. innbygger og areal som beregningsgrunnlag.

– Hva med oss som ønsker at Nord-Norge skal utgjøre en slagkraftig og sterk region – til tross for at Nord-Norge kun har knappe 11 % av landets befolkning? Vi får ikke svare på et slikt viktig alternativ i denne målingen.

Det er med andre ord et meget vidt og tolkbart avstemningsgrunnlag, og hvor kun alternativet NEI er det enkleste. Og det er kanskje hensikten?

Som kjent er mennesker strukturkonservative og lite villig til å endre vaner, spesielt om det rammer hjerte eller lommebok. La oss ta en titt på det:

Om du spør innbyggerne i Norge om følgende forenklede JA/NEI-alternativer er sannsynligheten aller størst for…ja, hva tror du:

1) Vil du at også fylkeskommunen skal ha adgang til å innkreve eiendomsskatt fra deg for å finansiere fylkespolitikerne og administrasjonen?
2) Vil du at navnet på vår nasjon skal endres fra Norge til Norway – også i det norske språk?
3) Vil du at nærbutikken din skal legges ned mot at det kommer et stort kjøpesenter kun 60 km unna deg?

Vi er nok enige om at spesielt spørsmål 1 er egnet for standpunkt i et fylkestingsprogram og at velgerne slik sett kan påvirke svaret. Men vil det være riktig at velgerne gjennom en folkeavstemning skal bestemme at inntektene skal reduseres uten å anvise andre inntekter eller tilsvarende reduksjon av utgifter.
Dette er forskjellen mellom vårt representative demokrati og et direkte demokrati ved utstrakt bruk av bindende folkeavstemninger (som bl.a. brukes i kantonene i Sveits).

Slik avstemninga i Finnmark fylkeskommune er lagt opp med uklart tema og 3 valg, sier det seg sjøl at NEI vil få størst oppslutning for de som orker å bruke tiden sin til å delta. Og siden fylkespolitikere i svært liten grad har ønsket å delta  i debatten ved å begrunne sine standpunkt, er grunnlaget for denne meningsmålingen blitt mer slagordpreget og overfladisk enn seriøst. Det appellerer selvsagt mest til hjertet og mindre til hodet.

Og det var kanskje meningen til de som kjemper for å beholde sine privilegier uberørt?

14.mai – Finnmarks 1.april?

Kjære Finnmark fylkeskommune. Jeg fikk denne SMSen fra dere og ble overrasket. Det synes som om dere har god kontroll på hvem som ikke har stemt. Da skjønner jeg at dette er en meget viktig sak for dere, slik det også var da Gahr Støre sendte ut SMS i kirketiden før valget. Jeg har derfor noen spørsmål og synspunkt som jeg vil dele med andre i Finnmark.

IMG_1635Det står «Rådgivende folkeavstemming» og jeg antar at det menes folkeavstemning. Men hvem tenker dere dette er «rådgivende» for?

Norge som nasjon har hatt 6 nasjonale folkeavstemninger i det forrige århundre. 2 dreide seg om unionsoppløsningen med Sverige og monarki i 1905, to om brennevinsforbud på 1920-tallet og to om Norges forhold til EF/EU i 1972 og 1994. Selv om ikke folkeavstemning (globalt kjent som referendum) er grunnlovsfestet i Norge, kan altså Stortinget velge å spørre folket i store og viktige spørsmål.
Stortinget har ikke ansett en offentlig reform for å være så viktig at den skulle avgjøres ved folkeavstemning. Derfor har heller ingen partier foreslått dette.

I forarbeidene rundt endringer i antall kommuner og fylkeskommuner, ble det anbefalt å spørre innbyggerne om råd gjennom meningsmålinger, innbyggerundersøkelser eller folkeavstemninger. 162 kommuner og  2 fylkeskommuner arrangerte lokale folkeavstemninger. Alt dette ble selvsagt gjort i god tid før Stortinget skulle fatte sitt vedtak 6.juni 2017.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte å ikke gjøre det. Flertallet i fylkestinget var i høringsrunden negative til den delen av regionreformen som innebar at Troms og Finnmark skulle utgjøre en region og et folkevalgt nivå. De ønsket likevel ikke å høre på hva finnmarkingene mente.

Velgerne har sagt sitt om reformen
Etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak og før Stortingsvalget i september i fjor var regionreformen og stortingets sammenslåingsvedtak et hett hovedtema i Finnmark. Da fikk velgerne gi uttrykk for sin mening. Det endte med at SP fikk et stortingsmandat på bekostning av SV.
Også de 3,5 millioner innbyggere i de øvrige sammenslåtte fylker kunne endre stortingsvedtaket ved å få et nytt stortingsflertall.
Resultatet ble status quo, og Stortinget bekreftet sitt vedtak om regionreformen i oktober.

Så derfor er det helt relevant å spørre om hvem vi egentlig skal gi råd til? Det er opplagt ikke til Stortinget. Det er heller ikke til fylkestinget siden de ikke kan omgjøre et stortingsvedtak.
Den eneste adressat jeg ser som kan trenge råd, er fellesnemnda for Troms og Finnmark. Fellesnmenda henter sitt mandat fra Inndelingsloven. Fellesnemnda skal forberede den nye organiseringen av to eller flere kommuner/fylkeskommuner.

Inndelingsloven beskriver bl.a. at innbyggertallet bør avspeile sammensettingen i fellesnemnda. I så tilfelle vil Troms med sine dobbelt så mange innbyggere som Finnmark både kunne kreve og kunne tatt 19 av ei nemnd på 27 medlemmer. Slik har bl.a. SV, SP og AP på Stortinget vedtatt loven.

Gjennom Gardermoenavtalen klarte fylkesordfører Ragnhild Vassvik i Finnmark å lande en avtale på fordeling 17-19! Det var en prestasjon, og rimeligvis var Troms skuffet. Det negative ved avtalen var at Øst-Finnmark og Vadsø ikke var godt nok tilgodesett slik Stortinget har forutsatt.

Nå har statsråd Monica Mæland vedtatt en forskrift hvor fellesnemnda er fordelt med 17 til Troms og 19 til Finnmark. I denne forskriften står det ingenting om hvor de ulike oppgaver skal løses. Altså, her begynner fellesnemnda fritt med blanke ark. Troms skjelver i buksene etter at 3 av deres 19 repr. har sagt de vil sikre Finnmark bedre enn det deres eget fylkesråd gjorde det motsatte av i forhandlingene.

Et råd fra finnmarkinger til fellesnemnda?
Den rådgivende folkeavstemninga i Finnmark vil derfor være et ytterligere press på ALLE fellesnemnda sine medlemmer for å styrke legitimiteten og tilliten til det nye folkevalgte regiontinget for Troms og Finnmark. Det betyr at begge parter skal kunne leve godt med det man enes om.

I prosessen rundt regionreformen kom beslutningen i gal rekkefølge. Det riktige ville vært å definert alle aktuelle statlige oppgaver som skulle overføres de nye regioner. Deretter burde Stortinget bestemt oppdeling av Norge i naturlige regioner. I stortingsmelding 22 (2015-16)  er det nevnt en rekke oppgaver som kan flyttes, og senere er et Eksperutvalg opprettet for å konkretisere dette ytterligere.

Derfor kommer denne rådgivende folkeavstemninga ut i et politisk ingenmannsland i Finnmark. Skulle den gitt råd til fylkestinget om hva fylkestinget skulle mene om regionreformen, måtte den ha vært avholdt for mer enn et år siden. Alternativt burde den komme etter at fellesnemnda har fremmet sin innstilling. Da ville vi i Finnmark kunne lese hva dette innebar, og drøfte konsekvensene. Det ville blitt en kunnskapsbasert debatt hvor fremtidens Finnmark sto i sentrum, ikke om følelser knyttet til brannhøsten -44 eller om danskekongens skatteregimer i middelalderen.
En slik folkeavstemning ville vært et langt mer begrunnet råd til fylkespolitikerne om hvordan sikre våre interesser og ikke minst utnytte de muligheter en større og mer betydningsfull region i nord vil få.

Ikke smart å lure velgerne i Finnmark!
Nå har ledende fylkespolitikere gitt inntrykk av finnmarkingene må møte opp for å AVGJØRE om Finnmark skal utgjøre en region sammen med Troms – eller fortsette alene som en minifylkeskommune. Det finnes finnmarkinger som kun leser overskrifter og som sammen med andre likesinnede nå tror at de faktisk avgjør dett spørsmålet. Det er i så fall et langt større lureri overfor velgerne her. I så fall blir mandag 14.mai i innhold mer lik 1.april. Alle som er blitt grundig lurt på den datoen, vet reaksjonene. Først blir man veldig irritert – mest over at «man var så dum». Deretter kan man le godt av det.
I dette tilfellet er det ingen som blir å le av det etterpå. Tvertimot kan fylkespolitikerne ha skaffet seg et stort troverdighetsproblem som gir innbyggerne enda en grunn til å ikke ha tillit til sine egne politikere.

Oppslutninga om fylkestingsvalget i Finnmark har vært magert gjennom mange tiår. Ved siste valg deltok såvidt 50 % av befolkningen. Det skyldes nok ikke bare at Finnmark fylkeskommune og dets politikere siden 1975 har gjort så altfor lite for å øke bolyst og næringslivssatsing. Hadde Finnmark fulgt den nasjonale folkeveksten, skulle vi vært 105 000 innbyggere her. Vi er knappe 76 000. Fylkeskommunen har sjøl valgt en sentraliseringslinje gjennom den såkalte «kommunesenterstrategien».  Den innebar at kommunesenteret fikk midler for å «forskjønnes» mot å sette av egne midler til medfinansiering. Kommuner valgte å binde seg på dette. det fikk en naturlig konsekvens: Dette måtte finansiseres  ved å redusere tjenestene i kommunes utkanter med de følger det fikk for bolyst og befolkningsendring.

Den virkelig store bekymringen
Det som burde bekymre både finnmarkinger og andre som vet hvor viktig det er med gode kommunale tjenester er det nesten uløselige behovet for ansatte. Det er beregnet at lavere fødselstall, økende avgang fra stillinger til pensjon og en høyere levealder vil kreve innpå 100 000 nye ansatte i skole, barnehage, helse og eldre- og pleieomsorg de kommende 30 år.
«Men det er jo om mange år» sier du?
Nei, det er allerede nå stor mangel på lærere og fagarbeidere i skoleverket og barnehager. De fleste kommunene jobber for å få tak i kvalifiserte ansatte. Den økende andelen over 80 år legger mer beslag på sykehjemsplasser.

I denne situasjonen må regjering og Storting på overordnet nivå ha virkemidler som fungerer. Derfor er kommune- og regionreformen helt nødvendig. Å redusere antall kommuner og fylkeskommuner med nesten 70 adm.enheter vil om noen år frigi lønnsmidler og folk til tjenester som er langt viktigere. En reduksjon i statlige enheter med flytting til regioner vil også gi en netto reduksjon i administrative årsverk.

Når fylkestinget for Troms og Finnmark i 2028 møter ordførerne i alle kommuner samlet, er det et punkt på agendaen:
«Hva gjør vi for å skaffe nok kvalifiserte ansatte i kommunene i Troms og Finnmark? Det utdannes fortsatt for få for å dekke avgangen, og det er ikke heldig å fylle stillinger med ukvalifiserte. Skal vi åpne for en langt større arbeidsinnvandring? Skal vi sentralisere mye mer i våre kommuner/slå sammen kommuner?»

I dagens 2018 er 2028 så altfor langt borte. I dag er finnmarkingene mer opptatt av en nødvendig regionreform.
For gode politiske ledere må det være mye viktigere å se horisonten enn å stirre i bakspeilet. «Alt henger sammen med alt» som landsmoder Gro sa det i sin tid.

Blir det færre fra Finnmark på Stortinget?

Ja, hvis man skal tro tidligere fylkesordfører i Finnmark Arne Pedersen. Nei, hvis man skal tro på grunnloven. Jeg har derfor sett nærmere på denne påstanden.Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.58.42

Han viser til at når Troms og Finnmark blir slått sammen til en fylkeskommune i 2020, blir vi også betraktet som en valgkrets for Stortinget og at vi da kan risikere å ikke ha noen fra Finnmark på Stortinget.

Dette er i beste fall en spekulasjon på hva fremtiden kan bringe. I så fall må 2/3 av Stortinget i to perioder etter hverandre endre grunnloven. Selv da er det svært liten mulighet for å få et storting uten finnmarkinger.

Grunnloven slår nemlig fast at landet er delt inn i 19 valgdistrikt. Inndelingen med 19 i tallet er beskrevet i Grunnlovens § 57:

«Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar. Riket er inndelt i 19 valdistrikt.

150 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.

Kvart valdistrikt skal ha 1 utjamningsmandat.

Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av innbyggjartalet og flatevidda i distriktet i høve til innbyggjartalet og flatevidda i heile riket. I denne utrekninga gjev kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.

Nærare føresegner om korleis riket skal delast i valdistrikt, og korleis stortingsmandata skal delast mellom valdistrikta, blir fastsette i lov.»

Dagens valgordning følger fylkesgrensene. Det er ingenting i Grunnloven som sier at valgdistriktene må følge fylkesgrensene. Nå blir det 11 fylker mot tidligere 19. Fordi det nå blir færre fylker, er det ikke mulig å la valgdistriktene følge de nye fylkesgrensene UTEN å endre Grunnloven.

Endring i Grunnloven er komplisert og krever at det skal avholdes et stortingsvalg imellom for å ev. bekrefte et forslag til endring. Endringsforslag MÅ vedtas både før og etter et stortingsvalg med to tredjedels flertall. Stortinget har ikke foreslått og behandlet noen endringer av Grunnloven §57 i denne stortingsperioden, og det er dermed ikke mulig å endre grunnloven før tidligst etter 2025.

Hvis det kommer likevel kommer et grunnlovsforslag om endring, kan likevel 1/3 av Stortinget (57 repr.) sette seg MOT at de nye fylkene skal utgjøre de nye valgdistriktene. I så fall beholdes dagens 19 – inkludert Finnmark.

Det betyr i klartekst at hvis f.eks. Ap og SP med sine 68 repr. på Stortinget vil beholde Finnmark som eget valgdistrikt, kan de enkelt blokkere for en endring av grunnloven om det skulle komme forslag om dette. Om AP/SP og de andre  likevel ikke vil sikre Finnmark, får det ingen annen konsekvens enn at det ev. nye valgdistriktet «Troms og Finnmark» får 11 representanter som disse to fylkene har til sammen i dag. Etter partienes nominasjonsmøter vil nok Finnmark være godt sikret på alle listene, og til slutt vil velgerne i Finnmark sikre de utsatte mandater.

Det er med andre ord ingen grunn til panikk i Finnmark for at vi ikke blir representert i Stortinget. Det blir vi – uavhengig av regionreform.

Utspillet fra Pedersen må derfor tas som det er: Et innlegg fra «Vadsø-aksjonen» som kjemper for å beholde de 140 årsverkene i fylkeskommunens administrasjon. For å få mange finnmarkinger til å stemme ved denne «folkeavstemninga» 14.mai som kun blir en meningsmåling, synes det nødvendig å skremme de til valgurnene med å påstå at det blir færre finnmarkinger på Stortinget.

Jeg tror stadig flere finnmarkinger har gjennomskuet dette nå.

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Stortinget vedtok i juni 2017 at antall fylkeskommuner skal reduseres fra 19 til 11. Etter stortingsvalget i fjor høst hvor velgerne kunne omgjøre stortingsvedtaket, gjentok Stortinget sin beslutning. Det betyr at fylkestingsvalget i september 2019 blir det første for velgerne i Troms og Finnmark. Det er de som skal avgjøre hvordan det nye fylkestinget for Troms og Finnmark skal se ut.

Fylkestinget i Finnmark spurte ikke innbyggerne i Finnmark om deres syn på en evt sammenslåing med Troms før Stortinget gjorde sitt vedtak. De kunne gjort det gjennom innbyggerundersøkelser, meningsmålinger eller folkeavstemning. De valgte ingen av delene. Temaet var oppe i valgkampen i fjor uten at det ga store utslag.

I februar i år (!) kommer Per Olav Lundteigen,Sp (Buskerud) med et forslag til Finnmark SPs fylkestingsgruppe: Dere kan jo vedta å avholde folkeavstemning. Panikken bryter deretter ut i Ap; de kan ikke la SP alene få gevinsten av et slikt forslag. Finnmark er fullt av velgere som for tiden tror at navnet Finnmark forsvinner, at fylkeskommunens arbeidsplasser flyttes til Troms og at alle i Finnmark i vår digitale tid heretter må reise til Troms for å få utført sine ærend i fylkeskommunen.  AP har ikke programfestet folkeavstemning som prinsipp, men må av rene partitaktiske grunner støtte SP.  14.mai skal derfor velgerne i Finnmark lures til å tro at en slik avstemning fører til at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune om det blir et flertall for det. Fylkespolitikerne er vel vitende om at Stortinget selvsagt ikke endrer et lovlig fattet vedtak som omhandler en nasjonal reform. Og stortinget gjør det selvsagt ikke  kun fordi fylkestinget i Finnmark sov i timen og ikke avholdt en slik avstemning FØR det lovlig fattede stortingsvedtaket.

I debatten i Finnmark har følelser skjøvet  fakta og kunnskaper på sidelinjen. Et stadig gjentatt hovedargument er at «kjøttvekta rår og Troms tar alt», «matematisk vinner selvsagt Troms som har over dobbelt så mange innbyggere» og » Finnmark gir fra seg alt til Troms fordi vi er så få». Fra fylkestingets talerstol ble det til og med hevdet at Troms vil få 2/3 flertall i det nye fylkestinget!

Teoretisk er det selvsagt mulig, men da snakker vi om noe som er tilnærmet maktmisbruk fra et knapt flertall partimedlemmer i Troms og at få fra Finnmark deltar i det kommende fylkestingsvalget. Det skjer ikke.

Hva er det mest sannsynlige scenariet?

For å forstå dette, må velgerne vite at det foregår en viktig nominasjonsprosess i alle parti i god tid før fylkestingsvalget. Siden det skal velges et felles fylkesting for Troms og Finnmark i september 2019, må partilaga i begge fylker utgjøre en felles partiorganisasjon med ett «fylkeslag». De må avholde et nominasjonsmøte som skal vedta den offisielle fylkestingslista for partiet. Der møter representanter fra alle kommuner hvor partiet har et lokallag. Partiene har regler for hvor mange som kan møte, som regel knyttet til medlemstall/stemmetall ved siste valg.
Før det avgjørende nominasjonsmøtet har partiene en nominasjonskomite som jobber fram forslag til liste. Det er mange forhold partiene må ta hensyn til ( kjønn, alder, geografi, yrker e.l.). Nominasjonskomiteens forslag  blir lagt fram for alle de møtende utsendinger, og lista blir til slutt vedtatt som offisiell valgliste. Det er denne lista som legges fram for velgerne i fylkestingsvalget i september 2019.

Hva er det spesielle ved nominasjonen denne gang?  Det er opplagt historisk at det nå skal velges et helt nytt og større fylkesting. Nominasjonsmøtet kan derfor ikke havne i en situasjon hvor representanter fra de ulike fylker havner i hver sin leir. Da kaster man i praksis viktige stemmer over til andre partier. Men enda viktigere: Politiske partier må vise til at de kan skape politiske løsninger, at de evner å opptre troverdig og ikke minst: at de går foran i å skape tillit. Det er dette som er politikkens vesen i et levende demokrati. Det er slikt som gjør det lettere å vinne velgere.

Derfor tror jeg at alle de seriøse partiene vil bruke sin kløkt for å lage fylkestingslister som balanserer fylkene. Spesielt partiene i Troms vil vise stor raushet i å gi Finnmark god representasjon. Jeg tipper at de fleste listene (kanskje alle?) vil nominere en fra Troms og en fra Finnmark  på annenhver plass langt nedover lista. Jeg blir heller ikke overrasket over om halvparten av listene har en fra Finnmark på topp. Finnmark har mange dyktige fylkespolitikere som også nyter respekt hos partifeller i Troms. Samtidig har Finnmark partier og politikere med et mindreverdighetskompleks og som naturligvis frykter at de ikke «er gode nok» i konkurransen med sine partifeller fra Troms. For disse er fremtiden skremmende og deres angst for en sammenslåing forståelig.

Med utgangspunkt i dette har jeg ut fra gjeldende mandatutregningssystem og valgresultatet i 2015 sett hvordan fordelingen  av de 57 representantene i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark ville blitt.

Slik var valgresultatet i 2015 når vi legger sammen stemmetall i begge fylker:
Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.52.18

Jeg har også lagt til grunn at halvparten av partiene (her H,SP,V, KrF og Andre (her Kystpartiet)) nominerer en fra Finnmark på topp og en fra Troms som nr. 2. Jeg legger også til grunn at partiene har sikret begge fylker annenhver representant på de sikre plassene jf valget i 2015.

Da får vi følgende mandatfordeling:

Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.56.17

Hvis vi KUN skal sammenligne på geografisk bakgrunn, vil Finnmark få flertall i det nye fylkestinget med 29 mot Troms sine 28 representanter.

Dette betyr at alle pågående fortellinger om at Troms tar alt fordi de er dobbelt så mange innbyggere ikke bygger på noen matematisk  sannhet eller lov vedtatt av Stortinget. Det er med andre ord kun en påstand som brukes for å skremme finnmarkinger til å delta i en folkeavstemning. Det er helt forståelig at de 140 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø hausser opp en stemning gjennom en Vadsø-ledet aksjon for å forsøke å stoppe stortingsvedtaket. Til tross for at de er garantert en sikker stilling og lønn fram til 2025, er de ikke fornøyde. De ønsker å være tilsatt «for evig». Tenk om alle lærere, fagarbeidere og sykepleiere i kommunene i Finnmark eller de drøye 800 andre ansatte i fylkeskommunen hadde fått samme garanti!

Nå vil kanskje noen spørre: «Har vi en garanti for at det fylket som får flertall aldri kommer til å «stjele» arbeidsplasser over til sitt eget fylke?»

Geografi har heldigvis aldri spilt noen avgjørende rolle alene – verken i Troms eller Finnmark.
Jeg har vært med i 3 valgperioder i fylkestinget i Finnmark. Aldri har representantene fra Vest-Finnmark samlet seg mot representantene fra Øst-Finnmark. Partiene finner løsninger som samler gruppa.

Tilsvarende vil det bli i det nye fylkestinget.

Politikken avgjøres av partiene gjennom de bindende fylkestingsprogram de også skal vedta i forbindelse med nominasjonsprosessen høsten 2018/vinter 2019. Det er her politikerne fra hvert fylke kan fremme forslag på hva som skal være gjeldende politikk for Troms og Finnmark fylkeskommune de kommende 4 år. Det er tvilsomt om det vil bli fremmet radikale forslag som fjerner f.eks tilbud om videregående opplæring. Partier som drister seg med slikt, må nok regne med en markert tilbakegang i det fylket/de kommuner dette rammer. Velgernes makt er stor, og velgerne vil nok langt mer nøye enn tidligere finlese hva de ulike partier står for.

Demokratiet på regionalt nivå blir heretter mye mer interessant enn tidligere. Finnmarkingenes støtte til fylkeskommunen som folkevalgt nivå har vært svak. Rundt 50 % av velgerne deltar i fylkestingsvalget, og en god del av disse stemmer da «automatisk» fordi det samtidig er kommunevalg som har større legitimitet og velgeroppslutning.

Når de nye fylkeskommunene i tillegg skal få politisk ansvar for mer enn «videregående skole, tenner og asfalt», blir det langt mer interessant å være politiker også. Men viktigst: For innbyggerne blir det da mer meningsfullt å delta i et fylkestingsvalg.

Jeg håper jeg har klart å tilbakevise skremslene om at Troms tar 2/3 av det nye fylkestinget og bestemmer alt i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark.

Det er tvert i mot grunn til fornyet optimisme i nord: Endelig skal våre to nordligste fylker få en sterkere stemme og betydning i den offentlige debatten. Finnmark har heldigvis mange dyktige politikere fra mange parti som vil fremme våre saker  i først partiets fylkestingsprogram og deretter i det nye fylkestinget. Det nye og mer betydningsfulle fylkestinget vil deretter påvirke storting og regjering i vår retning. I tillegg vil begge fylker nyte godt av hverandres erfaringer innen høyere utdanning, forskning, næringslivsutvikling og internasjonalt samarbeid. En ren VINN-VINN-situasjon for begge fylker med andre ord!

Til dere som er teppebombet av skremsler om Finnmarks undergang ved en sammenslåing med Troms, bør dere lytte til hva tidligere president i USA, Franklin D. Roosevelt sa i sin tiltredelseserklæring for nesten 85 år siden:
«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»

Noe å tenke på før den kommende folkeavstemningen?

Mer enn 50 % sjanse for at Erna fortsetter som statsminister.

Førstkommende tirsdag har det norske folk igjen blikket rettet mot Stortinget. Denne gangen er det ikke nytt postmottak og tunnel under Stortinget folk er opptatt av. Nå skal Stortinget avklare om hvorvidt de har tillit til statsråd Sylvi Listhaug. Rødt har levert mistillitsforslag og Stortinget må behandle det. Det helt spesielle nå er at Stortinget for første gang skal behandle handlingen til en statsråd utøvd på sosiale medier, ikke om statsråden har sviktet i informasjon til stortinget eller har latt være å gjennomføre stortingets vedtak som forutsatt. Hennes atferd er ikke sak for Stortingets Kontrollkomite.

Hva blir utgangen på dette?

Slik jeg vurderer situasjonen er det mer enn 50 % sannsynlighet for at Erna Solberg er statsminister også etter tirsdagen.

Det er tre faktorer som kommer til å avgjøre dette:

  1. Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?
  2. Trenger KrF en tydeligere beklagelse fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).
  3. Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» på hvordan hun har organisert sin regjering?

Vi tar det i rekkefølge:

1 Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?

Å etablere en Ap-ledet regjering nå kan være fristende for Jonas Gahr Støre. Han vet at i 2021 kan hans parti fortsatt slite med velgeroppslutningen og kravet om å skifte leder vil øke i styrke. Å bli statsminister ved denne anledningen kan bli hans siste mulighet til å legge også «statsminister» inn på CVen og øke muligheten for gjenvalg.

Jonas Gahr Støre sin største bekymring er imidlertid hvordan en slik regjering skal oppnå faktisk flertall og være styringsdyktig. Først må han avklare om SP, SV, MDG og Rødt vil stå bak en slik regjering. Det kan enten skje ved en avtale med en eller flere av disse partier slik KrF og V hadde med Solberg-regjeringen i perioden 2013-17 eller som deltakere i regjeringen slik Venstre er blitt det nå.I tillegg må han sikre seg en samarbeidsavtale med KrF for at regjeringa blir styringsdyktig. For KrF er avstanden fortsatt for stor til å forlate den ikke-sosialistiske siden og hoppe over til den andre. KrF har store utfordringer med lav velgeroppslutning og i tillegg et svakt grunnfjell. Under 60 % av KrFs velgere anser seg som å tilhøre partiets grunnverdier og politikk.

Men Støre må uansett se for seg en mindretallsregjering. Og det er hans mareritt: Å fortsette en rød-grønn regjering med SV som juniorpartner og SP som en stadig større velgertrussel fram mot lokalvalget i 2019 kan bli en for spennende reise. SV har dårlig erfaring fra regjeringsarbeid, og startet på scratch i 2006. Eller plenen som det også heter. Stoltenberg måtte ta fram sin statsmannskunst for å holde SV i folden, noe som førte til at oppslutningen om SV sank.

Derfor er nok ikke SV interessert i å gjenta den for SV store blunderen. SV vet at de håver inn misfornøyde velgere ved å kritisere det bestående. SV kan vise til at de har mer penger enn de øvrige, at de bruker budsjettet på de svakeste i samfunnet ved å ta fra de «rike» og at de i utenrikspolitikken vil holde avstand til NATO-samarbeidet. Her kan Støre manøvrere ved å skaffe flertall med H og FrP i utenrikssaker, og heller gi SV noe igjen på fordelingspolitikk og på miljø – unntatt rovdyr.

Da kommer imidlertid SP inn i bildet med et helt motsatt syn på hva som vil være riktig forvaltning av alle rovdyr, spesielt ulven. Vi har altså SP på den ene siden av skalaen og SV/MDG som den «stygge ulven» på den andre. Dette skal altså Støre finne en løsning på. I tillegg må Støre  konferere med Rødt i store og prinsipielle spørsmål om f.eks nasjonalisering, forholdet til NATO og EØS og om det er mulig med  private leverandører av offentlige tjenester.

Er det mulig å teste lysten til å overta regjeringsmakt nå med tilhørende behørig risiko for fallende oppslutning på meningsmålinger? Kan vi se tegn på hvor stor ønsket og viljen er til å overta vel vitende om at alle regjeringer må oppleve en nedtur når upopulære vedtak må gjøres?

Jeg fant to interessante tegn da media intervjuet SP-leder Vedum og AP-leder Støre før helga. Begge hadde et kroppsspråk som bekreftet ubehag ved tanken om regjeringsskifte. Og begge antydet det samme: Det er OK om statsminister Solberg flytter Listhaug til et annet departement. Altså; de to partilederne har ikke tillit til statsråd Listhaug i Justisdep., men de har tillit til statsråd Listhaug i annet dep!

Jeg tolker dette slik at de vil helst slippe å ta regjeringsansvar nå. Lysten på å bli statsråd med makt symbolisert med å ferdes rundt i de svarte bilene er stor, men ikke så stor at de risikerer slitasje underveis og få en dårligere oppslutning i det viktige lokalvalget som skal sikre de flertall ved det viktige neste stortingsvalg.

2 Trenger KrF en klarere unnskyldning fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).

Det var interessant å overhøre debatten i Stortinget i forrige uke vedr. dobbelt statsborgerskap og reaksjoner ved mistanke om lovbrudd. Hovedsaken i den debatten ble et Facebook-innlegg på Listhaug sin private vegg uka før med denne meldingen og oppfordring om «Lik og del»;

Skjermbilde 2018-03-18 kl. 22.08.26

Meldingen ble lagt ut dagen før premieren for «Utøya 22.juli», Erik Poppes film om den største terrorhandlinga på norsk jord. Det var ikke et terrorangrep fra radikale muslimer eller andre ytterliggående krefter , men utøvd av en etnisk nordmann. Terroren var resultat av hans og hans likesinnedes hat mot Ap og mot AUF.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Naturligvis reagerte Aps partileder sterkt. Det var tross alt de og deres ungdomsorganisasjon som ble hardest rammet. Også Venstres leder Trine Skei Grande og Abid Raja reagerte meget sterkt på bildet og teksten til tross for at deres deltakelse i regjeringen kunne tilsagt taushet. At Listhaug bedyret fra Stortingets talerstol at timingen var dårlig og at det ikke var hensikten at «noen skulle føle seg såret», ble av mange oppfattet som at hun ikke forsto alvoret. Det var ikke bare Ap hun beskyldte for å sette terroristenes rettigheter i første rekke. Heller ikke SV, SP, KrF, MDG, Rødt og Venstre ønsket  at mennesker med dobbelt statsborgerskap skulle bli fratatt sitt pass ved mistanke  uten å gå om domstolene.

Hun fikk flere muligheter til gi en uforbeholden unnskyldning før hun endelig ble trodd på. Etter noe som tyder på lekkasjer fra kretsen som står nær statsministeren, er vi også fortalt at Listhaug avvek fra sitt manus som var avtale med statsministeren. I så fall vil det være et grovt tillitsbrudd også overfor Listhaug sin egen sjef. Vesentlig her for å vurdere mistillitsforslaget mot Listhaug er i hvor stor grad KrF har fått en unnskyldning de kan godta. Listhaug har tidligere ikke gitt slik unnskyldning, og et sted går smertegrensen for KrF.

I pkt 1 har jeg skrevet om KrFs situasjon etter krisevalget, deres dårlige oppslutning og behov for å markere at de utgjør en forskjell. KrF har akseptert regjeringens unnskyldning slik Jan Tore Sanner (og ansvarlig for saker vdr statsborgerskap) fremførte den med tydelig og troverdig alvor. KrF har ennå ikke mottatt tilsvarende fra Listhaug. Og det er nok kjernepunktet før tirsdagens behandling av mistillitsforslaget.

3 Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» om hvordan hun har organisert sin regjering?

Statsministeren har avvist å bytte statsråd Listhaug til annet departement kun fordi opposisjonen krever det. Hun mener at det er statsministeren som setter opp regjeringen etter grunnlovens §§ 3 og 12, og vil naturlig ha seg frabedt at Stortinget skal intervenere her.
Det er ikke det samme som at statsminister Solberg ikke har vurdert Listhaug sitt verv. Solberg har hittil brukt uforholdsmessig mye tid på å besvare spørsmål knyttet til Listhaug sin ganske enerådende fremferd, noe som selvsagt tar fokus,tid  og energi internt og som heller burde vært brukt på nødvendig politisk arbeid utad.
Når det nå er fremmet et mistillitsforslag, må Stortinget avgjøre det. Statsministeren kan selvsagt velge å ta forslaget bokstavelig, og i så tilfelle er det justisministeren som har fått mistilliten rettet mot seg. Det er ikke en mistillit mot regjeringen. Men Solberg har i forkant av dette bundet seg til at hun har tillit til Listhaug. I så fall må Solberg tolke dette forslaget som en mistillit mot regjeringen, stille kabinettspørsmål  til Stortinget og må fratre dersom Stortingets flertall gir uttrykk for slik mistillit.

Statsministerens håp om å overleve som regjeringssjef er nå avhengig av

a)   at noen av opposisjonspartiene feiger ut i redsel for regjeringsansvar og ikke stemmer for mistillitsforslaget eller
b)   at KrF (og Stortinget) får en utvetydig beklagelse fra Sylvi Listhaug sjøl, eller gjennom statsministeren i Stortingssalen.

Det siste vil utvilsomt være en kraftig ripe i Listhaugs politisk harde metallic-lakk, og det kan være nok til at KrF ikke støtter mistillitsforslaget. Statsministeren kan nok bruke denne tilspissede situasjonen til å disiplinere sine statsråder (men først og fremst Listhaug) ved å uttale seg i retning av «Verken KrF eller andre vil heretter oppleve slike utspill fra mine statsråder «.  Da har statsministeren vist den nødvendige autoritet og Listhaug får ingen nye muligheter for å bli tilgitt senere.

KrFs leder Knut-Arild Hareide har fremstått som en ryddig partileder og som melder fra i de riktige kanaler til de som skal vite hans og partiets standpunkt. Det så vi sist i saken om mistillitsforslaget mot stortingspresident Olemic Thommesen som øverst ansvarlig for overskridelsen på Stortings-utbyggingen. Hareide ga først beskjed til ledelsen i Høyre før han møtte pressen.

Jeg antar at han er like ryddig denne gang. I så fall har han først fått gitt statsministeren beskjed om hvor hans og KrF sin smertegrense går denne gang. Jeg blir ikke overrasket om Erna Solberg tar det ad notam og justerer seg slik at hun unngår å måtte stille kabinettspørsmål.

Min analyse konkluderer med at Listhaugs ripe i lakken forsterkes nok engang gjennom ny beklagelse, at Hareide aksepterer beklagelsen og at Erna Solberg fortsetter som statsminister.

Så spørs det om Listhaug og Frp tåler å bli påført et slikt nederlag uten å gi statsministeren anledning til endringer i regjeringen om forholdsvis kort tid.

I så fall kan det gjøre regjeringsdeltakelse desto mer fristende for KrF.  Men det kan også føre til at Norge i likhet med et stigende antall land i Europa får et helt klart definert parti ytterst til høyre.

Solberg vil nok fortsatt ønske hun har Frp i regjering enn utenfor. Hun er likevel  forberedt på å bruke sin statsmannskunst ut denne perioden for å holde den seriøse delen av Frp på et konstruktivt og parlamentarisk spor.

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når de ikke fikk det viktigste slik de ville.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler i et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at «det var synd Breivik ikke traff bedre». Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

  • Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
  • Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
  • Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.

En sykemeldt skoleleders hvernatt

Jeg er i mitt 41. år i arbeidslivet inkludert 2 år med studier underveis. I 26 år har jeg vært i en lederposisjon derav 20 år som rektor. Å være leder er å bli utfordret på både utenkelige og uvirkelige situasjoner hvor kun én har ansvar – lederen. Du kan ikke gjemme deg bak noen eller skylde på andre og annet. Ansvaret er ditt. Konsekvensene av dine avgjørelser – eller mangler på slike har du ansvar for. Alle som er eller har vært leder vet at dette er krevende. Men hva skjer når du ikke lenger evner å skjønne at maskineriet ditt – kropp og sinn – trenger hvile og nødvendig vedlikehold? Da går det galt. Jeg er i min første langtidssykemelding siden 1985. Da ble jeg sykemeldt for en drøy uke på grunn av en enkel brokkoperasjon. Nå er det på grunn av en komplisert «bråk-operasjon» hvor gode venner og medisinsk personell så signalene i tide. Det har trolig reddet meg.

Støyen

03.15.  Tallene lyser overraskende fra klokka på telefonen. Våken nå igjen? Jeg kjenner at jeg er svett. Tenker på mye av det som skjedde i går. Eleven jeg ikke fikk tatt en prat med som lovet, telefonen jeg burde tatt til barnevernet, læreren som ikke fikk svar på mailen sin om avspasering før jul om drøye 2 måneder. Hvordan følge opp gårsdagens møter raskt nok de neste dagene som allerede er fulle av gjøremål? For noen er dette bagateller, for eleven, læreren og forelderen det gjelder er det viktig. Og her ligger jeg med hodet fullt av viktige bagateller. Så vandrer hodet fra fortid til fremtid, og tilbake  igjen.

 

Jeg blir liggende å vri meg og planlegge noen endringer i morgen. Enn om vi setter av litt tid i ledergruppa straks 1.time har startet og ser på hvordan veiledning av våre nye lærere har fungert? Det er veldig viktig for en utkantkommune å ta vare på disse talentene som nå utdannes målretta mot klasserommet. I år har jeg rigget til en slik veiledningsressurs. En av avdelingslederne med kompetanse i coaching og lang, bred og dyp erfaring fra alle grunnskolens trinn tar seg av dette. Jeg vet at det er i de beste hender – såfremt hun får gjort alle andre oppgaver som popper opp i en uforutsigbar skolehverdag. Men rekker vi et slikt møte? Vel, under forutsetning av at undervisningsinspektøren har klart å skaffe vikarer for de vi vet er fraværende og for de vi ikke kjenner til – ennå. Og hvis vi ikke når det da, kan vi ta det om ettermiddagen. Hvis de har overskudd? Rektorhodet jobber med alternative løsninger. Derfor sovner ikke rektorkroppen før nærmere kl. 6 og våkner av wakeup-tonene en halv time senere.

 

Frokosten er i mine øyne både sunn og enkel. Havregrøt med blåbærsyltetøy, kanel og litt melk. Blåbær fordi det visstnok skal gjøre hjernen mer skjerpa, og det trenger alle – også rektorer. Kanel fordi den er full av antioksidanter som holder helsa på plass og rektor i statistikken for friskhetsnærværet. På radioen snakker de nå om tiltak for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, om god ledelse som nøkkel til det meste av utfordringer på en arbeidsplass, om at hver enkelt ansatt har ansvar for sin egen helse og at arbeidsgiver kan tilrettelegge for mer fysisk trening på arbeidsplassen. På min skole hadde arkitektene løst det ved å ha lange ganger og mange trapper. Muligens ikke bevisst med tanke på å holde kroppene i bevegelse. Det bare ble slik med betongskolene i Finnmark bygget opp etter krigens herjinger.

 

Det blir enda en arbeidsdag hvor det som var planlagt med få unntak må endres, med nye akutte hendelser og brannslokking, med vesentlige og mindre vesentlige problemstillinger, med nye forventninger fra overordnet nivå også om at budsjettet må være ferdig om 3 dager, og med flere avkryssede oppgaver i kategorien «ikke gjennomført». For n’te gangen de siste to åra dukker tanken opp i et tidels sekund før jeg rister den av meg: «Hvorfor gidder jeg dette?». På ren ryggmargsrefleks svarer jeg meg sjøl «Fordi det er jobben din og fordi du vil få det gjennomført – med en eller annen kostnad for deg sjøl. Eller gevinst for elevene!». Den siste var alltid der som en trigger til å stå på videre.

 

Langt senere på kvelden og etter enda et møte med tilhørende etterarbeid, låser jeg døra til kontoret og kjører hjemover. Må bare innom butikken for å hente en enkel Bali gryterett fra Fjordland. Når den begynner å pipe etter drøye 3 minutter, har jeg allerede varmet opp en tallerken i rennende varmt vann. Blir litt mer hjemmekoselig med en varm tallerken, og ikke et raskt, kjølig måltid slik som på jobb for ikke å komme for sent til neste avtale. 21-nyhetene på TV2  passerer uten at jeg fester meg ved noe spesielt, men merker at Sweet& Sour i kyllingretten smaker godt. Så kommer værdama og jeg kjenner meg bare så trøtt. Og enda verre: Så lei. Så sliten.

 

Kveldens siste telefon er som vanlig av det hyggelige slaget som gir energi. Å bo på hver vår kant av landet minimerer avstand gjennom digital lyd og bilde. Det er som om man er i samme rom. Nærhet, men ikke nært nok. Som så ofte før snakker vi om hendelser både privat og profesjonelt, og hun har alltid noen refleksjoner om læring og læringsledelse som inspirerer meg. Hun er nå avdelingsleder på sin skole, og har et langt liv som Lærer og Klasseleder med meget fornøyde foreldre og elever som resultat. Det snakker hun aldri om. Hun mener at også hun kan lære mer av hva forskning viser, tenke nytt, prøve det i praksis – alltid på vei til å bli en god lærer  og leder.

 

– Husker du hva jeg sa da jeg skulle starte hjemover i forrige uke om syretesten?

Ja, det husket hun. Vi hadde feiret hennes 60. bursdag på Malta. Siden Eli har bursdag på skoleårets «verste dag» i en helg mellom planleggingsdager og 1.skoledag, måtte jeg  avstå fra å delta der. Det ville tatt seg ut om rektor på Båtsfjord skole ikke er tilstede på første skoledag!

 

Det ble en flott feiring på Malta til tross for noen gode nedbørsdager med varmt regn, og det ble deretter en trivelig uke i Molde. Flere ganger før jeg skulle starte hjemoverturen, sa jeg til Eli at jeg kjenner ikke på noen motivasjon for å begynne på jobb igjen. De siste 14 dagene før torsdagen jeg reiste nedover hadde jeg vært innom mitt kontor hver eneste dag, også i helgene. Den siste uka hadde jeg fire dager hvor jeg forlot kontoret etter kl. 22, tirsdagen kl. 23.30. Det er ikke noe galt i lange arbeidsdager når man kjenner på at man får unna alt som er viktig.  Det har jeg alltid tålt, og det hadde vært mange slike opp gjennom årene. Men jeg har alltid klart å overbevise meg sjøl om at «nå er det kun uker igjen til den ferien eller det avbrekket» og «da får jeg mange dager som gir meg ny energi».

 

Ikke minst er det lett å leve med slikt når man er i et kreativt og produktivt miljø som godt kompenserer for evt. hendelser som river ned. Men jeg var nå så fed-up av disse betongveggene som  repeterte «sånn har vi bestandig gjort det her», og kjente på at «her er noe som ikke stemmer». Og det skulle selvsagt vise seg å stemme.

Smellet

Flyturen nordover gikk fint. Ikke mye å se av landskap mens vi krysset Finnmark østover. Oktoberlyset er svakt om ettermiddagen, og over øst-Finnmark kommer skyene. Kjenner på mitt eget lys -motivasjonen. Ser mørke skyer som truer. Forsøker å tenke positivt: Etter mer enn to uker borte fra 10-12 timers daglig opphold med de hvite murveggene på kontoret, må jeg kanskje  ha fått ny energi og tåler en lengre periode før neste langhelg eller ferie. Det har jo på en måte gått bra før? Har det ikke? Noen uklare svar svevde rundt i hodet.

 

Vel hjemme i leiligheta fyrer jeg i ovnen, og setter meg ned og ser flammene leke bak glasset. Kjenner etterhvert at varmen stråler, tar fram et glass juice og logger meg på nettet. Like greit å sjekke jobbmailen og få et innblikk i hva som venter. Til tross for autosvar om at jeg har vært fraværende ligger over 300 uleste mail i Innboksen, samt rundt 50 i undermappene. Starter med de siste, det er jo fra ansatte i kommunene eller fra ulike fagnettverk. Etter å ha skummet gjennom ca 20 mail og lest ord som «krever at», «minner om tidligere spørsmål», «urimelig at jeg må ta klassen alene», «kritikkverdig»,»vanskelige elever»,»ledelsen gjør for lite»,»ta ned budsjettet» merker jeg at flammene i ovnen avtar. Det er mindre varmt å sitte nær ovnen. Energien forsvinner.

 

De neste dagene er hektiske og tette. Noe er galt. Kjenner på at jeg er mer mentalt trøtt enn det som har vært vanlig. Så langt fravær fra jobben og så har jeg ikke energi ? Må ta meg i den ekle følelsene når kropp og hode sender den neste advarselen. Sitter i et dagens 3. møte som er viktig også for disse deltakerne, mens hodet jobber på høygir: «Husk å få skrevet referatet fra det forrige møte, men noterte jeg ned alle punkter,tro?». Blar tilbake i boka mi og legger inn noen stikkord, og glipper selvsagt på hun som spør meg om noe her og nå – i dette møtet. Må innrømme at jeg ikke var helt med og ber henne gjenta spørsmålet. Flaut. Enda verre blir det på slutten av møtet. Jeg hører de snakker om arbeidet videre, men hvor er hodet mitt? Det er der det ikke bør være: I det neste møtet. «Har jeg sendt innkalling til alle? Var det noe dokumenter som jeg ikke har lest ?».

 

Det går brått opp for meg at jeg kanskje er syk. Ikke smerter i rygg og ledd, ikke spysyka, ikke influensa og ikke det jeg ble sendt til sykehus for i mai – med ambulansefly. Det jeg trodde da var KUN fysiske vansker med mage/tarmsystem, og som jeg nå etterhvert skulle skjønne bedre. Hadde lært meg begrepet psykosomatisk lidelse.

 

Når de siste har forlatt skolebygningen på ettermiddagen, senker freden seg og jeg prøver å komme ajour. Rektor har totalansvaret for ALLE system, og jeg vet utmerket godt at det viktige HMS-arbeidet ikke er i mål. Ferdig med de 3  «viktigste» kapitler, men fortsatt gjenstår de øvrige. Og hvor skal vi finne tid til neste møte og som passer alle som skal delta? Arbeidsgruppa gjorde mye på forrige møte, men klarte ikke å lande en dato for neste. Tar en siste sjekk på ubesvarte mail, huker av de som må ha svar og ser at oppgavelista med slike mail er styggelig lang. Forlater kontoret like før kl. 20 fordi middagstrangen er blitt for sterk, men føler en slags vunnet fritid ved at jeg får gode 3  timer hjemme før en velfortjent søvn.

 

Skammen

 En rektors hvernatt for meg er igjen ny oppvåkning midt på natta og utsjekk på hva jeg ikke fikk gjort. Noterer på postit-lappen på nattbordet hva jeg må huske i morgen. Trekker deretter dyna godt opp og håper jeg får sove resten av natta. Etter en våken time står jeg opp, går på badet og blir stående og se meg sjøl i speilet. Ikke noe vakkert syn, tenker jeg, du ser da rett og slett sliten ut! Ja, svarer speilet, du er ikke bare sliten. Du er utkjørt, du har vært det lenge og du burde skjønt det for lang tid siden.

 

Slik står rektoren og speilet en stund før begge nikker; Kanskje du bør kontakte lege? Tenk om du er så kjørt at du utgjør en fare for deg sjøl og andre? Jeg har tross alt ansvaret for også 36 ansatte som har krav på å bli sett, lyttet til, få hjelp fra meg eller andre. Og hva med de 160 elevene som jeg ser og kun kjenner så altfor få av.

 

Når slike spørsmål kommer, slår Sannhetens øyeblikk hardt inn i ditt liv. «Du må oppsøke fagfolk!» Det har jeg gjort tidligere – når jeg har fryktet for alvorlige sykdommer. Sånn for sikkerhets skyld. Ikke mange ganger, men noen, og av det mindre farlige slaget. Slik som i vår da jeg 17.mai fikk noen merkelige smerter i magen. Etter noen dager var smertene så intense at jeg måtte oppsøke lege. Neste etappe gikk i ambulansefly til sykehus. Også da klarte jeg å fokusere på alt det positive i livet for å gi kroppen den energi som jeg håpet ville slå sykdommen tilbake. Min største frykt var å bli lenge på sykehus, evt bli erklært ikke-reisedyktig. Det måtte IKKE skje! Om 4 dager skulle jeg og Eli til på en lenge planlagt Roma-tur, og den ville jeg ikke miste etter en lang og altfor intens arbeidsvår. Det ble tre døgn på sykehus og mandags kveld var jeg hjemme igjen. Brukte kun egenmelding den dagen, og avslo sykemelding. Det har jeg tenkt på som det aller siste man skal bruke, og da bør det være veldig alvorlig. Tenkte altså «supermennesket» som alltid har ment  at et årsverk er et årsverk  og da må du fylle det opp med arbeid. Det er det du har lønn for. Jeg skal denne dagen og de neste ukene møte mine egne ord og holdninger på en ganske annen måte. Og jeg skal skjønne mer om hvorfor arbeidsmiljøloven har bestemmelser om overtidsarbeid.

 

Resten av natta blir søvnløs. Koker meg havregrøt og lytter til værvarselet til havs. De første høstkulingene har kommet til Norge. Inni meg stormer det. I dag må jeg feige ut og ringe til legesenteret og bestille time. Samtidig kjenner jeg på en skam for å gjøre dette. Nå setter jeg mine avdelingsledere i en knipe dersom dette ender i sykefravær.

 

Jeg gjør likevel som planlagt. Den hyggelige damen sier hun skal få lege til å ringe meg. Litt senere dukker det opp «Skjult nummer» på displayet. Vi avtaler konsultasjon senere på dagen. Jeg takker for velviljen og legger på. Så kjenner jeg det inni meg: Endelig! Kanskje jeg kan spole tilbake og starte på nytt – med ny energi? Bli den beste utgaven av meg? For dette er ikke meg slik jeg vil være. Dette er ikke et liv jeg orker å leve, og som jeg har kjent på i flere år. Hvorfor tok jeg ikke en time-out tidligere, spør skyldneren i meg.

Støtten

Tenker tilbake på alle gode råd jeg har fått fra både erfarne og mindre erfarne skoleledere, og ikke minst viktig støtte og oppmuntring slik Veilederkorpset har gitt meg. Ofte kan det bli slik at det er lett å anbefale andre  noen mulige løsninger, men det er kun en som skal gjennomføre dette – og stå for konsekvensene i ettertid. En rådgiver i en  kommune sørpå som tidligere har jobbet her oppe, sa det med et smil: Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan gi velmente råd til skolelederne mine om hva de bør gjøre, men det er heldigvis de som kan velge å gjennomføre det og må ta konsekvensene, ikke meg.

Han misunte ikke rektorers arbeidsbetingelser.

For rektorer i et fylke som må ha ekstra stor trykk på opplæring og utdanning, er det et savn med fagnettverk som står seg over tid. De siste årene har Øst-Finnmark vært velsignet med en koordinator for den statlige satsinga «Ungdomstrinn i utvikling» som virkelig har motivert og løftet grunnskolen. Hun har fått til et helt nødvendig nettverksarbeid som alle bevisste skoleeiere burde være svært takknemlig for. Prosjektet avsluttes i høst og som rektor kjenner jeg på fortvilelsen dersom også dette fagnettverket forvitrer. Rektorer er generelt en ganske ensom yrkesgruppe med en eller få utøvere i de fleste av kommunene. Vi trenger hverandres støtte, kompetanse og erfaringer for at flere elever skal kunne mestre både faget og livet.

 

Stillheten

Leger er profesjonsutøvere på linje med  lærere, politi og sykepleiere. De har en fagkompetanse som må være på plass for å kunne tre inn i slik stilling. Det er derfor spennende å møte leger og se deres profesjonsutøvelse i praksis, se hvor metodisk de går fram. . Jeg har alltid følt meg trygg sammen med min lege. Så også denne gangen. Leger stiller gode spørsmål for å utelukke noe og bekrefte annet. Denne legen har tydeligvis vært bort i «mitt tilfelle» tidligere. Det tar ikke lang tid før Sannhetens øyeblikk rammer meg midt i mage, hjerte og hode samtidig: Jeg er psykisk utslitt, har en mild depresjon og for første gang i mitt liv forhøyet blodtrykk. Det tar litt tid før jeg skjønner hva han sier. Og hva dette innebærer for meg. Jeg hører legen langt borte mumle noe om «at dette kan ta sin tid». Inni meg raser det noen stormkast, horisonten er utydelig. Hva nå? Hodet ramset opp alle oppgaver som lå foran i løypa, og jeg hører meg si høyt: » Kan jeg gå ned til 80 % sykemelding slik at jeg kan avhjelpe de andre på jobb? Klarer sikkert å jobbe litt deltid.» Det blir slik i 2 uker. To lærerike uker. For hva skjedde?

 

Jeg er hver dag inne på mail for å «hjelpe til», og jeg følger opp ulike oppgaver. Men jeg kjenner på noe rart: Jeg blir bare enda mer sliten. Kjenner på en blanding av skyldfølelse og skam. Jeg svikter jo min egen arbeidsavtale med arbeidsgiver og som det ligger mye forventninger i! Men det er også noe annet som rammes; Min egen fagstolthet. Jeg er utdannet som lærer og har i tillegg utdannet meg som skoleleder. Og så skal jeg altså ikke ha energi nok til å utføre jobben min!

 

Neste legekonsultasjon åpner øynene mine og jeg godtar 100 % sykemelding. Kjenner på en lettelse for første gang siden  det første legebesøket.

 

Slutten?

Jeg har nå vært fullt sykemeldt i over 6 uker og skal være det ut året. Jula nærmer seg, og jeg gleder meg til å få være sammen med mine nærmeste. Men er jeg blitt friskere, og evt når kan jeg begynne i fullt arbeid igjen? Dette er det veldig vanskelig å vite. Jeg har også fått henvisning til psykolog, men må fortsatt vente en god stund før jeg får time. Jeg har tidligere konsultert psykolog, men da var jeg ikke sykemeldt. Det ville nok vært en fordel å ikke være leder i full jobb mens man tar slike samtaler. Du må la hodet ta helt «fri».

 

For noen tiår siden var det et ikke-tema for menn å ha det psykisk tøft. Også skoleledere unngikk å snakke om slikt. Noe av det gledeligste jeg opplever nå, er de som har tatt kontakt fordi de kjenner til min helsetilstand. De kan fortelle om lignende opplevelser og om hvordan de også kjente på disse negative følelsene. Ord som «skam», «flaut», «redusert sjøltillit» er brukt.  I mine fagnettverk vet jeg om mange skoleledere som har gjort jobben sin og mere til – inntil det sprakk. «Tar du den, så tar du den også!» som bonden sa da han fyllte sleden med ved – inntil hesten ikke klarte å dra i gang. Ledernes fortellinger om sine opplevelser har nok hjulpet meg i å komme meg opp i knestående. Likevel er det rart når jeg ser tilbake på de siste måneder og år: Hvorfor fornektet jeg så lenge at jeg var psykisk utkjørt? Hvorfor tok jeg ikke hensyn til kroppens varsler tidligere? Hvorfor måtte en lege bruke tid til å få meg til å forstå alvoret?

 

Du spør kanskje: «Hvorfor skriver du dette? De fleste har vært sykemeldt og kjenner igjen mye av det du beskriver».

 

Mitt håp er å bevisstgjøre flere – både toppledere, mellomledere og ikke-ledere – at du har ansvar for din egen helse. Og at du må evne å si nei – i tide. Det er sagt om rektorer at de befinner seg alltid mellom barken og veden. De skal tilfredstille manges forventninger og behov; eleven, lærere, andre ansatte, foreldre, rådmann, ordfører og kommunestyre – tilsammen nesten 500 mennesker for min skole. Og her det ikke så sjeldent motstridende interesser. Som rektor står du fullt ansvarlig for alt som skjer på din skole. Du kan ikke gjemme deg bak noen, og du kan heller ikke si nei når du blir pålagt nye oppgaver. Du går til du stuper – eller så må du bare være tøff og legge oppgaver til siden når arbeidsdagen er over: «Beklager, jeg nådde det ikke. Det ble for mange avbrudd, men jeg kom i alle fall så langt i dag». Det kan gå bra en lang stund, men før eller siden er det noen som ikke er tålmodig ventende lenger.

 

En skole kan heller ikke mangle – eller ha en rektor i redusert stilling over lang tid. Og jeg kjenner på presset på å bli raskest mulig 100 % frisk.

Utfordringene er ikke over. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tiden til hjelp. MIN tid.

Hva blir da slutten på denne historien ?