Det har vært interessant å lese aviser og lytte til NRK om hva som skjer i kommunestyret i Sør-Varanger, den viktigste norske kommunen med sin beliggenhet opp til militærmakten Russland.
Jeg skal i dette innlegget begrense meg til to saker – som er blitt sammenvevd av dette bakteppet fra Russland:
Putins regime bygger på en kombinasjon av fascisme og kommunisme. Det er i praksis en totalitær stat hvor presidenten er gitt vide fullmakter. Ytringsfriheten og andre av FNs menneskerettigheter er sterkt begrenset og domstolene er underlagt Kreml.
I 2014 hærtok Putin Krymhalvøya og deler av Øst-Ukraina. 24.februar 2022 ga Putin ordre til sine militære styrker om å ta kontroll over hovedstaden Kyiv og avsette den lovlig valgte presidenten.
Hele den frie verden, mange av dem land basert på prinsippene i det liberale demokrati, fordømte handlingen.
Vår tidligere statsminister Jens Stoltenberg, nå som generalsekretær i NATO sto igjen fram som den tydelige statslederen han er. Nå ga han Putin klar beskjed om at angrepet var brudd på folkeretten og dermed totalt uakseptabelt. NATO ba Russland trekke ut sine styrker.
Fra vestlig side har man deretter forsøkt å ramme Russland gjennom økonomiske og politiske sanksjoner. Norge har i tillegg gitt Ukraina både våpenhjelp og økonomisk støtte, i tillegg til å ta vår andel av de over 6 millioner ukrainere som er på flukt fra angrep på sivile mål.
En av de politiske sanksjoner som svir, er å si opp vennskapsavtaler med kommuner og organisasjoner i Russland.
Mens Vardø kommunestyre valgte å si opp sin avtale med Arkhangelsk i januar, var det ventet at Sør-Varanger kommune ville følge opp på samme måte for avtalen med nabokommunen Petsjenga.
Overraskende for de fleste torde ikke kommunestyret følge opp et forslag som ble lagt fram i forbindelse med en interpellasjon. Jeg ble overrasket over at formelle snurrepiperier ble brukt for å slippe å ta standpunkt. Hvor er den politiske ryggraden til de folkevalgte i Sør-Varanger?
Spørsmål og interpellasjoner er viktige verktøy for lokale folkevalgte for å drive politisk arbeid.
Mens spørsmål er en sak hvor kun den folkevalgte og ordføreren har ordet, er interpellasjoner sterkere.
Når interpellasjon fremmes, kan alle i kommunestyret delta i debatten. Ønsker noen å fremme et forslag i anledning saken som tas opp, er det fullt tillatt. Hvis noen ønsker at temaet for interpellasjonen skal settes opp som egen sak på sakslista (og dermed gis større politisk tyngde) holder det at 1/3 av representantene vil det. Da er saken på sakslista og kan drøftes.
Men vil noen fremme forslag i saken, kan det ikke behandles dersom ordfører eller 1/3 av representantene motsetter seg det. Altså; både ordfører og 2/3 av de folkevalgte må si ja til å gjøre et vedtak. Da kan det gjøres vedtak – selv om altså saken ikke sto på sakslista da denne ble sendt ut før møtet.
Jeg ser noen hevder at kommuneadministrasjonen må utrede en slik sak. Det er selvsagt en fordel om rådmannen/kommunedirektøren opplyser også slike sake, men det er ikke et krav i rene politiske saker.
Alle saker i folkevalgte organ er der fordi den politiske lederen har bestemt sakslista. Da kan det også finnes saker som er mindre politisk, men som må behandles fordi innbyggere, næringsliv eller organisasjoner ønsker behandlet «sin» sak. Det kan være søknad om økonomisk støtte, areal, dispensasjoner e.l.
I slike saker som kommer fra administrasjonen, skal saken være forsvarlig utredet. «Utredningen skal gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak» som det heter i Kommuneloven.
Men alle øvrige saker er politiske, og skal avgjøres av de folkevalgte som innbyggerne har gitt sin tillit til gjennom valg. Og der kan lederen av organet saksutrede (begrunne hvorfor saken kommer opp) og foreslå et politisk vedtak.
Det finnes fortsatt – 32 år etter at den samla kommuneloven for kommuner og fylkeskommuner ble vedtatt – noen som fortsatt tror at administrasjonen har rett til å fremme forslag i et folkevalgt organ. Men verken rådmannen/kommunedirektøren eller andre i administrasjonen har en slik rett!
Rådmannen/kommunedirektøren saksutreder og kan konkludere med ett eller flere mulig forslag til løsning som politikerne kan velge – eller overse. Dersom ordfører, politisk leder i organet eller et medlem fremmer en av innstillingene fra administrasjonen som sitt eget forslag, er dette den eneste måten et forslag fra administrasjonen kan bli vedtatt. Og det er forslagstilleren – altså en eller flere folkevalgte som er de eneste som har rett til å både foreslå – og stemme over forslag og slik avgjøre saken. Og deretter møte velgernes dom over forslag og vedtak.
Kommunestyret i Sør-Varanger kan når de måtte ønske det behandle en sak om å si opp vennskapsavtalen med Petsjenga, kommunen hvor Putins soldater får opptrening før de sendes til Ukraina for å ta livet av enda flere kvinner, eldre og barn.
Det enkleste er at ordføreren fører opp som sak f.eks «Vennskapsavtale med Petsjenga» på sakslista til formannskap eller kommunestyret. Der kan han også gi en kort begrunnelse for saken, dens bakgrunn og mulige alternativ vedtak. Dette har han etter kommuneloven full rett til!
Så får både de med sterk og de med svakere ryggrad vise innbyggerne lokalt og verden utenfor i hvor stor grad de vil gi Putin den beskjeden vi sterke tilhengere av det liberale demokratiet gir;
Respektér folkeretten og trekk deg tilbake fra okkupert land – NÅ !
Deretter kan vi starte arbeidet med å bygge opp tillit til Russland igjen.
Også gjennom vennskapsavtaler.
Februar -24 og to år etter Putins angrepskrig : Sør-Varanger og vennskapskommuner i Putins jerngrep
Svar
Ryggmargsrefleksjoner 