En sykemeldt skoleleders hvernatt

Jeg er i mitt 41. år i arbeidslivet inkludert 2 år med studier underveis. I 26 år har jeg vært i en lederposisjon derav 20 år som rektor. Å være leder er å bli utfordret på både utenkelige og uvirkelige situasjoner hvor kun én har ansvar – lederen. Du kan ikke gjemme deg bak noen eller skylde på andre og annet. Ansvaret er ditt. Konsekvensene av dine avgjørelser – eller mangler på slike har du ansvar for. Alle som er eller har vært leder vet at dette er krevende. Men hva skjer når du ikke lenger evner å skjønne at maskineriet ditt – kropp og sinn – trenger hvile og nødvendig vedlikehold? Da går det galt. Jeg er i min første langtidssykemelding siden 1985. Da ble jeg sykemeldt for en drøy uke på grunn av en enkel brokkoperasjon. Nå er det på grunn av en komplisert «bråk-operasjon» hvor gode venner og medisinsk personell så signalene i tide. Det har trolig reddet meg.

Støyen

03.15.  Tallene lyser overraskende fra klokka på telefonen. Våken nå igjen? Jeg kjenner at jeg er svett. Tenker på mye av det som skjedde i går. Eleven jeg ikke fikk tatt en prat med som lovet, telefonen jeg burde tatt til barnevernet, læreren som ikke fikk svar på mailen sin om avspasering før jul om drøye 2 måneder. Hvordan følge opp gårsdagens møter raskt nok de neste dagene som allerede er fulle av gjøremål? For noen er dette bagateller, for eleven, læreren og forelderen det gjelder er det viktig. Og her ligger jeg med hodet fullt av viktige bagateller. Så vandrer hodet fra fortid til fremtid, og tilbake  igjen.

 

Jeg blir liggende å vri meg og planlegge noen endringer i morgen. Enn om vi setter av litt tid i ledergruppa straks 1.time har startet og ser på hvordan veiledning av våre nye lærere har fungert? Det er veldig viktig for en utkantkommune å ta vare på disse talentene som nå utdannes målretta mot klasserommet. I år har jeg rigget til en slik veiledningsressurs. En av avdelingslederne med kompetanse i coaching og lang, bred og dyp erfaring fra alle grunnskolens trinn tar seg av dette. Jeg vet at det er i de beste hender – såfremt hun får gjort alle andre oppgaver som popper opp i en uforutsigbar skolehverdag. Men rekker vi et slikt møte? Vel, under forutsetning av at undervisningsinspektøren har klart å skaffe vikarer for de vi vet er fraværende og for de vi ikke kjenner til – ennå. Og hvis vi ikke når det da, kan vi ta det om ettermiddagen. Hvis de har overskudd? Rektorhodet jobber med alternative løsninger. Derfor sovner ikke rektorkroppen før nærmere kl. 6 og våkner av wakeup-tonene en halv time senere.

 

Frokosten er i mine øyne både sunn og enkel. Havregrøt med blåbærsyltetøy, kanel og litt melk. Blåbær fordi det visstnok skal gjøre hjernen mer skjerpa, og det trenger alle – også rektorer. Kanel fordi den er full av antioksidanter som holder helsa på plass og rektor i statistikken for friskhetsnærværet. På radioen snakker de nå om tiltak for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, om god ledelse som nøkkel til det meste av utfordringer på en arbeidsplass, om at hver enkelt ansatt har ansvar for sin egen helse og at arbeidsgiver kan tilrettelegge for mer fysisk trening på arbeidsplassen. På min skole hadde arkitektene løst det ved å ha lange ganger og mange trapper. Muligens ikke bevisst med tanke på å holde kroppene i bevegelse. Det bare ble slik med betongskolene i Finnmark bygget opp etter krigens herjinger.

 

Det blir enda en arbeidsdag hvor det som var planlagt med få unntak må endres, med nye akutte hendelser og brannslokking, med vesentlige og mindre vesentlige problemstillinger, med nye forventninger fra overordnet nivå også om at budsjettet må være ferdig om 3 dager, og med flere avkryssede oppgaver i kategorien «ikke gjennomført». For n’te gangen de siste to åra dukker tanken opp i et tidels sekund før jeg rister den av meg: «Hvorfor gidder jeg dette?». På ren ryggmargsrefleks svarer jeg meg sjøl «Fordi det er jobben din og fordi du vil få det gjennomført – med en eller annen kostnad for deg sjøl. Eller gevinst for elevene!». Den siste var alltid der som en trigger til å stå på videre.

 

Langt senere på kvelden og etter enda et møte med tilhørende etterarbeid, låser jeg døra til kontoret og kjører hjemover. Må bare innom butikken for å hente en enkel Bali gryterett fra Fjordland. Når den begynner å pipe etter drøye 3 minutter, har jeg allerede varmet opp en tallerken i rennende varmt vann. Blir litt mer hjemmekoselig med en varm tallerken, og ikke et raskt, kjølig måltid slik som på jobb for ikke å komme for sent til neste avtale. 21-nyhetene på TV2  passerer uten at jeg fester meg ved noe spesielt, men merker at Sweet& Sour i kyllingretten smaker godt. Så kommer værdama og jeg kjenner meg bare så trøtt. Og enda verre: Så lei. Så sliten.

 

Kveldens siste telefon er som vanlig av det hyggelige slaget som gir energi. Å bo på hver vår kant av landet minimerer avstand gjennom digital lyd og bilde. Det er som om man er i samme rom. Nærhet, men ikke nært nok. Som så ofte før snakker vi om hendelser både privat og profesjonelt, og hun har alltid noen refleksjoner om læring og læringsledelse som inspirerer meg. Hun er nå avdelingsleder på sin skole, og har et langt liv som Lærer og Klasseleder med meget fornøyde foreldre og elever som resultat. Det snakker hun aldri om. Hun mener at også hun kan lære mer av hva forskning viser, tenke nytt, prøve det i praksis – alltid på vei til å bli en god lærer  og leder.

 

– Husker du hva jeg sa da jeg skulle starte hjemover i forrige uke om syretesten?

Ja, det husket hun. Vi hadde feiret hennes 60. bursdag på Malta. Siden Eli har bursdag på skoleårets «verste dag» i en helg mellom planleggingsdager og 1.skoledag, måtte jeg  avstå fra å delta der. Det ville tatt seg ut om rektor på Båtsfjord skole ikke er tilstede på første skoledag!

 

Det ble en flott feiring på Malta til tross for noen gode nedbørsdager med varmt regn, og det ble deretter en trivelig uke i Molde. Flere ganger før jeg skulle starte hjemoverturen, sa jeg til Eli at jeg kjenner ikke på noen motivasjon for å begynne på jobb igjen. De siste 14 dagene før torsdagen jeg reiste nedover hadde jeg vært innom mitt kontor hver eneste dag, også i helgene. Den siste uka hadde jeg fire dager hvor jeg forlot kontoret etter kl. 22, tirsdagen kl. 23.30. Det er ikke noe galt i lange arbeidsdager når man kjenner på at man får unna alt som er viktig.  Det har jeg alltid tålt, og det hadde vært mange slike opp gjennom årene. Men jeg har alltid klart å overbevise meg sjøl om at «nå er det kun uker igjen til den ferien eller det avbrekket» og «da får jeg mange dager som gir meg ny energi».

 

Ikke minst er det lett å leve med slikt når man er i et kreativt og produktivt miljø som godt kompenserer for evt. hendelser som river ned. Men jeg var nå så fed-up av disse betongveggene som  repeterte «sånn har vi bestandig gjort det her», og kjente på at «her er noe som ikke stemmer». Og det skulle selvsagt vise seg å stemme.

Smellet

Flyturen nordover gikk fint. Ikke mye å se av landskap mens vi krysset Finnmark østover. Oktoberlyset er svakt om ettermiddagen, og over øst-Finnmark kommer skyene. Kjenner på mitt eget lys -motivasjonen. Ser mørke skyer som truer. Forsøker å tenke positivt: Etter mer enn to uker borte fra 10-12 timers daglig opphold med de hvite murveggene på kontoret, må jeg kanskje  ha fått ny energi og tåler en lengre periode før neste langhelg eller ferie. Det har jo på en måte gått bra før? Har det ikke? Noen uklare svar svevde rundt i hodet.

 

Vel hjemme i leiligheta fyrer jeg i ovnen, og setter meg ned og ser flammene leke bak glasset. Kjenner etterhvert at varmen stråler, tar fram et glass juice og logger meg på nettet. Like greit å sjekke jobbmailen og få et innblikk i hva som venter. Til tross for autosvar om at jeg har vært fraværende ligger over 300 uleste mail i Innboksen, samt rundt 50 i undermappene. Starter med de siste, det er jo fra ansatte i kommunene eller fra ulike fagnettverk. Etter å ha skummet gjennom ca 20 mail og lest ord som «krever at», «minner om tidligere spørsmål», «urimelig at jeg må ta klassen alene», «kritikkverdig»,»vanskelige elever»,»ledelsen gjør for lite»,»ta ned budsjettet» merker jeg at flammene i ovnen avtar. Det er mindre varmt å sitte nær ovnen. Energien forsvinner.

 

De neste dagene er hektiske og tette. Noe er galt. Kjenner på at jeg er mer mentalt trøtt enn det som har vært vanlig. Så langt fravær fra jobben og så har jeg ikke energi ? Må ta meg i den ekle følelsene når kropp og hode sender den neste advarselen. Sitter i et dagens 3. møte som er viktig også for disse deltakerne, mens hodet jobber på høygir: «Husk å få skrevet referatet fra det forrige møte, men noterte jeg ned alle punkter,tro?». Blar tilbake i boka mi og legger inn noen stikkord, og glipper selvsagt på hun som spør meg om noe her og nå – i dette møtet. Må innrømme at jeg ikke var helt med og ber henne gjenta spørsmålet. Flaut. Enda verre blir det på slutten av møtet. Jeg hører de snakker om arbeidet videre, men hvor er hodet mitt? Det er der det ikke bør være: I det neste møtet. «Har jeg sendt innkalling til alle? Var det noe dokumenter som jeg ikke har lest ?».

 

Det går brått opp for meg at jeg kanskje er syk. Ikke smerter i rygg og ledd, ikke spysyka, ikke influensa og ikke det jeg ble sendt til sykehus for i mai – med ambulansefly. Det jeg trodde da var KUN fysiske vansker med mage/tarmsystem, og som jeg nå etterhvert skulle skjønne bedre. Hadde lært meg begrepet psykosomatisk lidelse.

 

Når de siste har forlatt skolebygningen på ettermiddagen, senker freden seg og jeg prøver å komme ajour. Rektor har totalansvaret for ALLE system, og jeg vet utmerket godt at det viktige HMS-arbeidet ikke er i mål. Ferdig med de 3  «viktigste» kapitler, men fortsatt gjenstår de øvrige. Og hvor skal vi finne tid til neste møte og som passer alle som skal delta? Arbeidsgruppa gjorde mye på forrige møte, men klarte ikke å lande en dato for neste. Tar en siste sjekk på ubesvarte mail, huker av de som må ha svar og ser at oppgavelista med slike mail er styggelig lang. Forlater kontoret like før kl. 20 fordi middagstrangen er blitt for sterk, men føler en slags vunnet fritid ved at jeg får gode 3  timer hjemme før en velfortjent søvn.

 

Skammen

 En rektors hvernatt for meg er igjen ny oppvåkning midt på natta og utsjekk på hva jeg ikke fikk gjort. Noterer på postit-lappen på nattbordet hva jeg må huske i morgen. Trekker deretter dyna godt opp og håper jeg får sove resten av natta. Etter en våken time står jeg opp, går på badet og blir stående og se meg sjøl i speilet. Ikke noe vakkert syn, tenker jeg, du ser da rett og slett sliten ut! Ja, svarer speilet, du er ikke bare sliten. Du er utkjørt, du har vært det lenge og du burde skjønt det for lang tid siden.

 

Slik står rektoren og speilet en stund før begge nikker; Kanskje du bør kontakte lege? Tenk om du er så kjørt at du utgjør en fare for deg sjøl og andre? Jeg har tross alt ansvaret for også 36 ansatte som har krav på å bli sett, lyttet til, få hjelp fra meg eller andre. Og hva med de 160 elevene som jeg ser og kun kjenner så altfor få av.

 

Når slike spørsmål kommer, slår Sannhetens øyeblikk hardt inn i ditt liv. «Du må oppsøke fagfolk!» Det har jeg gjort tidligere – når jeg har fryktet for alvorlige sykdommer. Sånn for sikkerhets skyld. Ikke mange ganger, men noen, og av det mindre farlige slaget. Slik som i vår da jeg 17.mai fikk noen merkelige smerter i magen. Etter noen dager var smertene så intense at jeg måtte oppsøke lege. Neste etappe gikk i ambulansefly til sykehus. Også da klarte jeg å fokusere på alt det positive i livet for å gi kroppen den energi som jeg håpet ville slå sykdommen tilbake. Min største frykt var å bli lenge på sykehus, evt bli erklært ikke-reisedyktig. Det måtte IKKE skje! Om 4 dager skulle jeg og Eli til på en lenge planlagt Roma-tur, og den ville jeg ikke miste etter en lang og altfor intens arbeidsvår. Det ble tre døgn på sykehus og mandags kveld var jeg hjemme igjen. Brukte kun egenmelding den dagen, og avslo sykemelding. Det har jeg tenkt på som det aller siste man skal bruke, og da bør det være veldig alvorlig. Tenkte altså «supermennesket» som alltid har ment  at et årsverk er et årsverk  og da må du fylle det opp med arbeid. Det er det du har lønn for. Jeg skal denne dagen og de neste ukene møte mine egne ord og holdninger på en ganske annen måte. Og jeg skal skjønne mer om hvorfor arbeidsmiljøloven har bestemmelser om overtidsarbeid.

 

Resten av natta blir søvnløs. Koker meg havregrøt og lytter til værvarselet til havs. De første høstkulingene har kommet til Norge. Inni meg stormer det. I dag må jeg feige ut og ringe til legesenteret og bestille time. Samtidig kjenner jeg på en skam for å gjøre dette. Nå setter jeg mine avdelingsledere i en knipe dersom dette ender i sykefravær.

 

Jeg gjør likevel som planlagt. Den hyggelige damen sier hun skal få lege til å ringe meg. Litt senere dukker det opp «Skjult nummer» på displayet. Vi avtaler konsultasjon senere på dagen. Jeg takker for velviljen og legger på. Så kjenner jeg det inni meg: Endelig! Kanskje jeg kan spole tilbake og starte på nytt – med ny energi? Bli den beste utgaven av meg? For dette er ikke meg slik jeg vil være. Dette er ikke et liv jeg orker å leve, og som jeg har kjent på i flere år. Hvorfor tok jeg ikke en time-out tidligere, spør skyldneren i meg.

Støtten

Tenker tilbake på alle gode råd jeg har fått fra både erfarne og mindre erfarne skoleledere, og ikke minst viktig støtte og oppmuntring slik Veilederkorpset har gitt meg. Ofte kan det bli slik at det er lett å anbefale andre  noen mulige løsninger, men det er kun en som skal gjennomføre dette – og stå for konsekvensene i ettertid. En rådgiver i en  kommune sørpå som tidligere har jobbet her oppe, sa det med et smil: Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan gi velmente råd til skolelederne mine om hva de bør gjøre, men det er heldigvis de som kan velge å gjennomføre det og må ta konsekvensene, ikke meg.

Han misunte ikke rektorers arbeidsbetingelser.

For rektorer i et fylke som må ha ekstra stor trykk på opplæring og utdanning, er det et savn med fagnettverk som står seg over tid. De siste årene har Øst-Finnmark vært velsignet med en koordinator for den statlige satsinga «Ungdomstrinn i utvikling» som virkelig har motivert og løftet grunnskolen. Hun har fått til et helt nødvendig nettverksarbeid som alle bevisste skoleeiere burde være svært takknemlig for. Prosjektet avsluttes i høst og som rektor kjenner jeg på fortvilelsen dersom også dette fagnettverket forvitrer. Rektorer er generelt en ganske ensom yrkesgruppe med en eller få utøvere i de fleste av kommunene. Vi trenger hverandres støtte, kompetanse og erfaringer for at flere elever skal kunne mestre både faget og livet.

 

Stillheten

Leger er profesjonsutøvere på linje med  lærere, politi og sykepleiere. De har en fagkompetanse som må være på plass for å kunne tre inn i slik stilling. Det er derfor spennende å møte leger og se deres profesjonsutøvelse i praksis, se hvor metodisk de går fram. . Jeg har alltid følt meg trygg sammen med min lege. Så også denne gangen. Leger stiller gode spørsmål for å utelukke noe og bekrefte annet. Denne legen har tydeligvis vært bort i «mitt tilfelle» tidligere. Det tar ikke lang tid før Sannhetens øyeblikk rammer meg midt i mage, hjerte og hode samtidig: Jeg er psykisk utslitt, har en mild depresjon og for første gang i mitt liv forhøyet blodtrykk. Det tar litt tid før jeg skjønner hva han sier. Og hva dette innebærer for meg. Jeg hører legen langt borte mumle noe om «at dette kan ta sin tid». Inni meg raser det noen stormkast, horisonten er utydelig. Hva nå? Hodet ramset opp alle oppgaver som lå foran i løypa, og jeg hører meg si høyt: » Kan jeg gå ned til 80 % sykemelding slik at jeg kan avhjelpe de andre på jobb? Klarer sikkert å jobbe litt deltid.» Det blir slik i 2 uker. To lærerike uker. For hva skjedde?

 

Jeg er hver dag inne på mail for å «hjelpe til», og jeg følger opp ulike oppgaver. Men jeg kjenner på noe rart: Jeg blir bare enda mer sliten. Kjenner på en blanding av skyldfølelse og skam. Jeg svikter jo min egen arbeidsavtale med arbeidsgiver og som det ligger mye forventninger i! Men det er også noe annet som rammes; Min egen fagstolthet. Jeg er utdannet som lærer og har i tillegg utdannet meg som skoleleder. Og så skal jeg altså ikke ha energi nok til å utføre jobben min!

 

Neste legekonsultasjon åpner øynene mine og jeg godtar 100 % sykemelding. Kjenner på en lettelse for første gang siden  det første legebesøket.

 

Slutten?

Jeg har nå vært fullt sykemeldt i over 6 uker og skal være det ut året. Jula nærmer seg, og jeg gleder meg til å få være sammen med mine nærmeste. Men er jeg blitt friskere, og evt når kan jeg begynne i fullt arbeid igjen? Dette er det veldig vanskelig å vite. Jeg har også fått henvisning til psykolog, men må fortsatt vente en god stund før jeg får time. Jeg har tidligere konsultert psykolog, men da var jeg ikke sykemeldt. Det ville nok vært en fordel å ikke være leder i full jobb mens man tar slike samtaler. Du må la hodet ta helt «fri».

 

For noen tiår siden var det et ikke-tema for menn å ha det psykisk tøft. Også skoleledere unngikk å snakke om slikt. Noe av det gledeligste jeg opplever nå, er de som har tatt kontakt fordi de kjenner til min helsetilstand. De kan fortelle om lignende opplevelser og om hvordan de også kjente på disse negative følelsene. Ord som «skam», «flaut», «redusert sjøltillit» er brukt.  I mine fagnettverk vet jeg om mange skoleledere som har gjort jobben sin og mere til – inntil det sprakk. «Tar du den, så tar du den også!» som bonden sa da han fyllte sleden med ved – inntil hesten ikke klarte å dra i gang. Ledernes fortellinger om sine opplevelser har nok hjulpet meg i å komme meg opp i knestående. Likevel er det rart når jeg ser tilbake på de siste måneder og år: Hvorfor fornektet jeg så lenge at jeg var psykisk utkjørt? Hvorfor tok jeg ikke hensyn til kroppens varsler tidligere? Hvorfor måtte en lege bruke tid til å få meg til å forstå alvoret?

 

Du spør kanskje: «Hvorfor skriver du dette? De fleste har vært sykemeldt og kjenner igjen mye av det du beskriver».

 

Mitt håp er å bevisstgjøre flere – både toppledere, mellomledere og ikke-ledere – at du har ansvar for din egen helse. Og at du må evne å si nei – i tide. Det er sagt om rektorer at de befinner seg alltid mellom barken og veden. De skal tilfredstille manges forventninger og behov; eleven, lærere, andre ansatte, foreldre, rådmann, ordfører og kommunestyre – tilsammen nesten 500 mennesker for min skole. Og her det ikke så sjeldent motstridende interesser. Som rektor står du fullt ansvarlig for alt som skjer på din skole. Du kan ikke gjemme deg bak noen, og du kan heller ikke si nei når du blir pålagt nye oppgaver. Du går til du stuper – eller så må du bare være tøff og legge oppgaver til siden når arbeidsdagen er over: «Beklager, jeg nådde det ikke. Det ble for mange avbrudd, men jeg kom i alle fall så langt i dag». Det kan gå bra en lang stund, men før eller siden er det noen som ikke er tålmodig ventende lenger.

 

En skole kan heller ikke mangle – eller ha en rektor i redusert stilling over lang tid. Og jeg kjenner på presset på å bli raskest mulig 100 % frisk.

Utfordringene er ikke over. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tiden til hjelp. MIN tid.

Hva blir da slutten på denne historien ?

 

Troms/Finnmark – Sanner: 0-1 til pause

Det har vakt berettiget oppsikt at delegasjonene fra fylkeskommunene i Troms og Finnmark ennå ikke har blitt enige om prosess og innhold i det som skal bli den nye regionen i nord.

For vanlige velgere er det lett å forstå Finnmark sine representanter dersom Troms ikke vil ha likeverdig representasjon i nemnda som skal drøfte innholdet i og organiseringen av den nye regionen. På dette stadiet hvor ingen beslutninger skal tas, men råd skal gis sier det seg sjøl at begge fylkeskommuner må ha like mange i nemnda. Hvordan skal man ellers kunne skape trygghet og tillit til hverandre ?

Jeg tror at hovedårsaken til striden skyldes noe så enkelt som forskjellen på politikk og administrasjon. Mens Finnmark fylkeskommune har sendt folkevalgte, stiller Troms med ikke-folkevalgte. Troms fylkeskommune er styrt av en parlamentarisk modell hvor de folkevalgte har utpekt et fylkesråd som sin øverste administrasjon. Finnmark bruker formannskapsmodellen hvor fylkesutvalget er det politiske organet bestående av kun folkevalgte, og hvor fylkesrådmannen er administrativt ansvarlig for saksutredning og gjennomføring.

Hittil har altså folkevalgte fra Finnmark, direktevalgt av velgerne i fylket møtt en administrasjon fra Troms som ikke er valgt av velgerne i Troms. Dersom denne ubalansen skal ytterligere svekkes ved at administrasjonen i Troms skal ha flere i nemnda som arbeider med et grunnlag for en ny region, betyr det en avdemokratisering av denne svært viktige prosessen.

Det er blitt hevdet at hele Finnmark er mot at Troms og Finnmark skal utgjøre en region. Selv om dette spørsmålet ikke har vært oppe til folkeavstemning, er det sannsynlig at mange, kanskje mer enn halvparten er skeptisk til dette. En slik frykt er basert på tidligere erfaringer ved statlig reduksjon/rasjonalisering. Litt for ofte har slike stillinger blitt redusert i Finmark og holdt på omtrent samme nivå i Troms (eks. NAV, Skatt).

Jeg tilhører den gruppen finnmarkinger som tror at en politisk sterk landsdel kunne gitt oss store fortrinn der 3 svake fylkeskommuner hittil har vært i praksis maktesløse. Det forutsetter en avgivelse av statlig myndighet til et politisk nivå som representerer hele den nord-norske befolkningen og med et valgsystem som sikrer at alle deler av landsdelen blir representert. Et slikt politisk nivå må både dekke et stort areal og en større befolkningsmengde. På veien dit må vi leve med to regioner (Nordland og Troms/Finnmark). Men det «gode behøver ikke bli det bestes fiende».  Dersom kloke folkevalgte i Troms og Finnmark ønsker det, kan de legge grunnlaget for en økt statlig overføring av makt og myndighet, og gi den nye regionforsamlingen langt mer interessante arbeidsoppgaver enn vedlikehold av videregående skole og veier samt  tannhelse og fylkesbibliotek.

Akkurat nå har i første rekke Troms rotet det til ved et uforståelig krav om at de skal ha et flertall i nemnda som skal jobbe fram et forslag til oppgaver og organisering. Begge delegasjoner synes å ha langt større fokus på det nye navnet og på «regionhovedstad»/»fylkeshovedstad» enn på hva det nye politiske organet faktisk skal ha som gjøremål. Det siste er det viktigste i forståelse av demokrati.

I verste fall kan en slik uenighet føre til at det blir «Oslo og Sanner» som tar avgjørelsen. Det vil være en fallitterklæring fra våre politikere i Troms og Finnmark. De behøver neppe å stille opp til neste valg dersom de viser slik udugelighet.

Jeg har derfor noen råd vil jeg vil spille inn i den viktige debatten som pågår.

  1. Bli enige om å ha en arbeidsgruppe/nemnd som består av like mange folkevalgte fylkestingsmedlemmer hver fra Troms og Finnmark.
  2. Bruk tiden på å bli enige om hvilke (nye) politiske oppgaver dere ønsker at den nye regionen skal ha (det er ennå ikke bestemt på sentralt nivå).
  3. Bruk tiden til å tenke ut endringer i valgloven som kan bidra til bredest mulig geografisk representasjon i de nye folkevalgte organet for Troms og Finnmark. Valgordningen kan justeres  slik at begge fylker har omtrent halvparten hver i det nye organet. Det skaper større legitimitet for de avgjørelser som tas.
  4. Spinn videre på den desentraliserte modellen for fylkeskommunal administrasjon i Troms der administrative oppgaver er lagt til flere kommuner. Dette må gjelde begge fylker. Det må påregnes over tid noe nedgang av administrative arbeidsoppgaver i både Tromsø og Vadsø.

Begge fylkers fremste politikere nærmer seg en velfortjent pause, og må nok se at akkurat nå ligger de under «Oslolaget» anført av lagkaptein Sanner. Det er likevel 2.omgang som blir avgjørende. Fremtidsrettede politikere vil nok klare denne oppgaven med glans, og Sanner er nok stor nok til å gratulerer Troms og Finnmark med en velfortjent seier til slutt.

 

 

 

«Pappa, vær glad i meg»

Fredag i forrige uke fant ansatte i sikkerhetskontrollen på Gardermoen et lite kort. På den var det skrevet noen små, men viktige ord sammen med en illustrasjon.

AVINOR forsto betydningen av budskapet og la den ut på sin Facebookside:

Skjermbilde 2017-11-20 kl. 11.11.21

Dette er en historie som går rett i hjertet på alle foreldre. Tenk om dette er et barn som ber om at faren må være glad i han/henne og som en siste mulighet der og da prøver å få faren til å forstå det? Et barn som kjenner på usikkerheten og utryggheten, men som også kjenner på de sterke og gode følelser til sin viktigste omsorgsperson. «Om han bare kan forstå hvordan jeg har det..og hvor glad jeg er i han». Og som kanskje lenge planla hvordan faren skulle få dette kjærlighetsbeviset;

«Tør jeg gi han det? Blir han glad eller sint? Kanskje jeg lurer den ned i jakkelomma hans mens han er borte fra bordet vårt en tur? Å, det er så viktig at han leser det og forstår at jeg er glad i han og vil at han skal være glad i meg.»

Klarer du å forestille deg hele følelsesregisteret til dette barnet? Redselen for å bli avvist? Håpet om å bli forstått? Klumpen i magen som bare vokser? Alle tankene – og kanskje tårene – som kom da hun/han satt og og strevde med bokstavene og ordene for at det skulle bli fint nok – og slik at pappa bare kunne forstå hvordan jeg har det? Håpet om å få sitte i pappas trygge favn og bare kose seg der – slik det var for en stund tilbake?

Jeg håper at far eller mor i slike tilfeller ikke reagerte på denne sterkeste tillitserklæringen foreldre kan få fra sitt barn ved å bare kaste meldingen fra seg. Jeg velger å tro at akkurat denne lappen ved et uhell falt ut og at det nå sitter en far et sted og forstår at han er elsket og savnet av sitt barn. I så fall sitter det nå en far og gråter av både glede og sorg – fordi han er glad i barnet og føler seg elsket.

Bare tanken på at rundt om i landet sitter det barn/ungdommer som så gjerne vil bli sett av sine nærmeste voksne bør gjøre noe med oss alle. Det er de aller færreste som gir uttrykk for hvordan de har det innerst inne. Vi nærmer oss med raske skritt jula – den store og gode familiehøytiden for de fleste. For andre blir jula nok en tid for sorg og savn – etter mennesker som faktisk lever.

Vi som jobber i oppvekstsektoren vet at vi ikke ser alle vi burde sett. Den beskjedne jenta i klassen, hun som synes å følge med men som overraskende nok ikke klarte oppgaven. I tankene hennes kjenner hun på savnet etter mor eller far som ikke lenger bor hjemme. Den nye situasjonen for henne skaper så mye usikkerhet. I hennes hode er det ikke plass for de engelske glosene nå, der har mamma og pappa en viktigere plass. I heldigste fall har hun en lærer som forstår, i verste fall en som legger nye byrder til en tung last.

Det er lett å moralisere over voksne folks valg. Det finnes ingen 100 % vellykkede og perfekte foreldre, men alle er hele tiden på vei dit – samlet eller skilte. Det viktigste er å være god nok for dine barn, og la sønnen eller dattera di virkelig forstå at de er mer enn gode nok. Jeg tror vi alle kan utgjøre den lille forskjellen som er nødvendig dersom vi anerkjenner barna for at de er gode nok som de er. De skal ikke være lik de andre i søskenflokken, i klassen, på fotballlaget eller i rideklubben. De skal være seg sjøl slik de er og bli anerkjent slik.

Men, og det er et viktig men: Barnet eller ungdommen må både høre voksne si det OG forstå at de voksne mener det.

Jeg valgte å skrive dette fordi det lille kortet med den store kjærlighetserklæringen fra det lille og flotte mennesket fortjener en stor plass i hjertene våre. Og fordi vi skal lettere se teksten fra dette kortet lyse ut av øynene på barna våre. Eller barnebarn, nevøer , nieser og naboens barn. De har alle behov for å bli sett og føle seg anerkjent som de er.

(Kilde for nyheten) 

 

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?

Det sies å være et folkekrav at Troms og Finnmark ikke skal bli én fylkeskommune. Eller at de må fortsatt være to fylker. Eller at de må være to fylker og to fylkeskommuner. Folkekravet sier forbausende lite om «hvorfor». Er ikke det underlig – spesielt med den erfaringa Finnmark har?

I 1975 ble fylkeskommunen et politisk forvaltningsorgan styrt av et direktevalgt fylkesting. Tidligere besto fylkestinget av ordførerne i fylket. Jeg var fylkespolitiker i Finnmark i perioden 1983 – 1999 og fikk studert dette organets politiske «slagkraft» fra innsiden. I min tid hadde fylkeskommunen ansvaret for sykehusene, videregående skole, tannhelsetjenesten, noe kultur og noe transport samt fylkesveier. I tillegg vedtok fylkespolitikerne en rekke ganger å henvende seg til Storting og regjering om mer penger til tjenestetilbudet samt krav om å få større rett til å styre over fisken i havet og ressursene på land. I 2000/01 gikk daværende Stoltenberg-regjering inn for å flytte sykehusene fra fylkeskommunene til statlige foretak. Dermed forsvant drøye 40 % av fylkeskommunens aktiviteter, budsjett og politiske arbeid. Men fortsatt var det 35 fylkespolitikere i fylkestinget, med minst like store kostnader for å administrere de snaue 60 % av rest-fylkeskommunen.

 Finnmark har styrt sjøl - og savner 29 000 innbyggere i 2017

I perioden 1975 -2016 – med finnmarkingers politisk styring av Finnmark – har fylkets andel av folketallet i Norge blitt kraftig redusert. Mens Finnmark hadde 1,99 % av landets folketall i 1975 (79 413 innbyggere), er dette på 1,44 % i dag! Prosenter sier ikke så mye, mens nominelle tall er enklere å skjønne. I 2017 bor det 76092 innbyggere i Norge ved utgangen av 3.kvartal (kilde: SSB). Dersom Finnmark hadde beholdt sin relative andel av folketallet, skulle det i dag bodd 105 065 innbyggere her! Altså: Finnmark mangler i år 29 000 finnmarkinger som kunne vært med å løfte fylket til der det hører hjemme, og i en posisjon som legitimerer Norges rettigheter og suverenitet i nordområdene.

Nå kan de som har hatt makta på fylkestinget i Finnmark siden 1975 selvsagt unnskylde seg som vanlig med at dette skyldes forhold utenfor Finnmark. Det er «Oslo som bestemmer», det var dessuten selplage i Barentshavet på 80-tallet og loddebestanden kollapset med de følger det fikk for torskefiskeriene. Med liten utsikt til fast arbeid valgte mange å flytte bort, spesielt på kysten. Og så var det selvsagt grønnere plener og lengre solsesong sørpå. Likevel: Finnmark fylkeskommune fikk tilført betydelige statlige midler  (DUF/SUF) som skulle brukes både til omstilling og ikke minst nyskaping. Likevel klarte ikke fylkeskommunen/fylkestinget å bidra med handlinger som skapte ny optimisme. Tvertimot ble det inngått merkelig avtaler og konstruksjoner som førte til at viktige verdier gikk til kapitaleiere på Vestlandet – med hjelp og støtte fra fylkespolitikerne våre. Skandalen rundt investeringsselskapet Finnvest  ble høydepunktet der fylkeskommunen måtte utbetale over 40 mill kr av egne penger. Dette var midler det var behov for  på sykehus, videregående skole og fylkesveier. Og hva verre er: Store offentlige midler som kunne bygget opp godt funderte bedrifter i Finnmark basert på lokal verdiskaping, endte sine dager symbolsk ved at Kjell Inge Røkke kunne kjøpe opp Svartnesanlegget (verdi 350 mill.kr. inkluderte kaiene) og 10,85 torsketrålkvoter for skarve 10 mill.kr. Dette var enden på Brødrene Aarsæthers virksomhet i Finnmark over mange generasjoner, nå tappet og «solgt» til multimillardæren som stolt fortalte han stemmer på Arbeiderpartiet (2005). Ikke rart. Finnmark fylkeskommunen og Finnmark Ap har virkelig bidratt til å skape verdier – for det meste utenfor fylket og som har gjort gode partifeller formuende.

Fylkeskommunen som velgjører for trofaste partimedlemmer

Slik har Finnmark Arbeiderparti og dets tillits- og folkevalgte altså skapt arbeidsplasser og inntekter – for sine egne. Det var ingen hemmelighet på 60-, 70- og 80-tallet at partiboka var viktigste kvalifikasjon for å bli vurdert for de ulike stillinger som ble opprettet i både kommuner og fylkeskommunen i Finnmark. Å bli administrativ leder av et tjenesteområde på fylkeshuset i Vadsø på den tiden innebar liten konkurranse på høyt nivå blant faglig sterke kandidater. (Langt senere er det blitt stilt strengere krav om formelle kvalifikasjoner). Dette ble selvsagt en snakkis blant politikere, uavhengige journalister og ansatte. En elite hadde fått seg godt betalte jobber eller verv i fylkeskommunen basert på venner og familie i parti-familien. På slutten av 80-tallet laget journalister i Vadsø en revy med tittelen Lønnstrinn 87. Den henspeilte på de «viktigste politiske sakene» som var oppe til debatt i fylkeskommunen – fylkets viktigste politiske fora! Hvordan sikre at fylkets heltidspolitikere holdt tritt med lønnsøkningene til fylkesrådmann og hans lederkorps?

(Dengang var det også gode tider for pelsnæringa sørpå, minnes jeg. I alle fall var det mange innbringende reiser på slutten av hvert år til Oslo med oppgradering til SAS sitt Gullkort, og hvor politiske og administrative ledere ofte kom hjem med ny pelskåpe. Det må likevel erkjennes at pelsutvalget var lite i Kirkenes og Nuorgam. Derimot var fylkesutvalget i Vadsø stort. Så stort at de måtte ansette politikere (fylkesråder) på heltid for å holde orden på økonomien som fylkesrådmannen og hans ledere ikke klarte?)

Hvem kan utføre fylkeskommunale oppgaver?

Kan de utføres av kun fylkeskommunen? Gitt større kommuner med minimum 10 000 innbyggere vil en slik kommune kunne ta ansvaret for videregående skole. Opplæringsloven gjelder for det 13-årige opplæringsløpet som skal kvalifisere for fagbrev eller høyere utdanning. Det synes rart at ansvaret for denne viktige grunnutdanninga som skal gi elevene livsmestring må være fordelt på to folkevalgte nivå (kommune og fylkeskommune). Slikt fører til ansvarspulverisering. Resultatet ser vi i urovekkende høyt frafall hvor flotte ungdommer gir opp grunnopplæringa. Tannhelsetjenesten kan like gjerne skje på kommunalt nivå der kommunelegen jobber med resten av kroppen – unntatt tennene. Når det gjelder de tidligere riksveiene som ble overført fra staten til fylkeskommunen, kan disse tilbakeføres staten som bør ha ansvaret for den nasjonale infrastrukturen i landet.

Eneste gode grunn for dagens fylkeskommune: Arbeidsplasser i byråkratiet?

Hvorfor denne motstanden mot sammenslåing av de to fylkeskommunene i Troms og Finnmark? Er det fordi et slikt organ kan få økt makt som staten må gi fra seg? Nei, det har ikke vært noe stort poeng fra de som har deltatt i den offentlige debatten – eller på de «tusen» Facebookvegger – spesielt i valgkampen.

Jeg ser to store engasjement, og i første rekke i Finnmark:

1) Det er fokus på administrative arbeidsplasser i Vadsø som kan bli redusert ved at Troms og Finnmark blir en fylkeskommune, og en diskusjon om «fylkeshovedstaden» skal være Vadsø eller Tromsø.

2) Det er sterke følelser knyttet til navn. «Finnmark» står sterkt som merkenavn, og for noen oppleves det som at de blir fratatt sin identitet  som finnmarking.

Jeg savner derimot det største og viktigste engasjementet: Hvordan kan et folkevalgt regionalt nivå få råde over et så stort og ressursrikt område (målt i folketall og areal) o slik at de faktisk bidrar til regional verdiskaping med nye arbeidsplasser og befolkningsøkning som resultat. Dette er langt viktigere enn både navn og en ganske  tøvete forfengelighetsfokus på «hovedstad».

Nord-Norge - fordi Troms og Finnmark er for lite og svakt

Jeg foreslo på begynnelsen av 90-tallet at de da 19 fylkeskommunene i Norge kunne opphøre, og at disse tjenestene kunne overføres til større kommuner (med unntak for  sykehus og nasjonale transportårer). Alternativt kunne de 19 fylkeskommunene erstattes av 3-5 folkevalgte regioner med betydelig overført statlig makt. Konkret foreslo jeg Nord-Norge som en region (Hålogaland) styrt av et ministorting (Hålogating) som besto av et oddetall heltidspolitikere fra Nord-Norge. Disse skulle velges gjennom et valgsystem hvor hvert fylke hadde 1/3 av de folkevalgte + en ekstra representant. I tillegg skulle det for de første 2-3 valgperiodene være slik at forslag om flytting av virksomheter fra et fylke til et annet måtte kreve 2/3 flertall + 3 stemmer. Slik måtte de tidligere fylker samarbeide om løsningene  for å få gjennomført de fordi et fylke da satt med veto. Og den sikkerheten må alle fylker ha for minst 8 år framover.

Denne løsningen med et sterkt Nord-Norge med politisk makt er ikke blitt mindre aktuell etter turbulensen med kommunereform I. Regjeringen ser at 11 fylkeskommuner er for mange, og opposisjonen ser at disse må få overført mye større ansvar. I den videre diskusjonen om hvilke oppgaver som må overføres, håper og tror jeg det blir en ny og edruelig debatt om sterkere regioner. I så fall håper jeg at Nord-Norge vil stå samlet om å få større råderett over grunnrenta (ressurs-skatt på all produksjon basert på biomasse, energi og mineraler). Med slike verdier i bunn kan det skapes ny vekst i Norges ressursrike og fremtidsrettede region.

Først da blir det mening å ha et politisk nivå mellom Storting og kommunestyrer.

Ikke ellers.

Norges viktigste ledere

Bør vi våge å si at det er noen yrkesgrupper/faggrupper som betyr noe mer og har større betydning for mennesker og samfunn i både nåtid og fremtid?

I god (evt. dårlig) sosialdemokratisk ånd vil vi helst konkludere med at alle ledergrupper er like viktige (likhetsprinsippet) og at alle i samme ledergruppa gjør akkurat den samme gode jobben (likeverdighetsprinsippet). Og i samme ånd kårer vi alle ansatte i offentlig sektor som like verdifulle og viktige for de offentlige tjenester i Norge. Ingen nevnt, ingen glemt.

Men stopp nå litt: Kan det være noen som er viktigere blant de viktige? Bør vi våge å si at det er noen yrkesgrupper/faggrupper som betyr noe mer og har større betydning for mennesker og samfunn i både nåtid og fremtid? Hvorfor vedtar FN konvensjoner som tilsvarende skal sikre rettigheter? Hvorfor vedtar Stortinget lover som sikrer disse rettigheter?

Derfor slipper jeg like gjerne katta ut av sekken:

Den viktigste gruppa med ansatte vi har i norske kommuner og fylkeskommuner er skolelederne, enten de er rektor, assisterende rektor, avdelingsleder, undervisningsinspektør eller andre titler brukt på disse met et klart definert lederansvar. «Det sier du siden du sjøl er rektor.» Jeg hører en opplagt innvending.  Så derfor unntar jeg meg sjøl her og nå fra «the upper class» og skoleledergruppa for å få et langt viktigere fokus på begrunnelsen. Og den finner jeg så langt tilbake som i i 1988.

På det tidspunktet var Norge i en økonomisk utfordrende tid. Høy inflasjon over mange år, banker som går konkurs eller restruktureres, lønns- og prisstopp og et næringsliv som sliter preger hverdagen. Etter 10 år i grunnskolen satt jeg brått som daglig leder i en Elkem-bedrift i mitt første arbeidsår, en bergverksbedrift som sikrer råvarer av god kvalitet for ferrolegeringsindustrien i Norge og Island.  Jeg var «headhuntet» (som høres mye viktigere ut enn det er) til jobben og læringskurven var lik Trollveggen. Vår bedrift sto overfor store omstillinger for å få lønnsomhet. Bl.a skulle mesteparten av boring, sprengning og transport outsourches til firma med lang og bred erfaring.

Det vanskeligste i denne omstillinga var å måtte si til naboer og venner fra området om at de ikke lenger kunne være ansatt hos oss. En av disse, en dyktig mann som hadde høy realkompetanse på å operere borerigger sa fortvilet til meg; «Børre, dette er det eneste jeg kan, det er dette som sørger for inntekta mi som dekker regningene mine og nå mister jeg jobben!?»

Jeg kjente at ordene traff meg. Samtidig klarte jeg å holde fokus på mulighetene – både for bedriften og for han: «Ja, jeg vet at slik kan det bli i verste fall. Samtidig vet jeg at du er en dyktig boreoperatør og det vet jeg at det nye firmaet trenger. Jeg skal orientere de om deg og din kompetanse.»

Det ordnet seg både for han og noen av de andre, men dessverre ikke for alle. De som fikk det vanskeligst, var de med liten formell utdannelse, de som manglet fagbrev – kort sagt de som ikke hadde lykkes i skolen. Ikke fordi de var «dumme». Tvertimot, dette var meget kunnskapsrike og meget nevenyttige menn, men de manglet de grunnleggende ferdigheter skolen skal gi for å kvalifisere de for en formell yrkesutdannelse.

Min daværende kone var samtidig rektor på skolen i bygda, og helt alene med lederansvaret. Som skoleleder måtte hun sørge for å bruke sitt budsjett slik at de skapte et forventet resultat i andre enden: Barn som er best mulig forberedt og utrustet for å bli voksne, skaffe seg inntekt og leve det gode liv helt fram til en forventet høy pensjonsalder. Hennes arbeid gikk grovt ut på å bygge opp hver enkelt elev slik at de kunne mestre voksenlivet. Eleven hadde krav på å kunne basisferdighetene lese, skrive og regne samt mestre de sosiale relasjoner til andre barn og voksne. Basisferdighetene er helt nødvendig for å lykkes i fagene, sikre seg nok kompetanse til å kunne søke seg videre på en yrkesutdanning.

Og det er kun dette – og alt dette – skoleledelse handler om: Gi mennesker et startgrunnlag for å leve sitt gode liv, et liv der de mestrer et fagfelt og forpliktelsene i samfunnet. Der de opplever økende sjøltillit og sjølrespekt, og der de utvikler gode holdninger som skal trygge et sosialt fellesskap,Skjermbilde 2015-10-18 kl. 12.57.06

Som bildet over viser er det et sterkt globalt fokus på barns muligheter til et likeverdig skoletilbud. Også i norske kommuner pågår det en debatt nå når forslag til budsjett blir kjent. Aldersgruppa 6 – 18 år blir gjerne omtalt i prosent av befolkningen når rådmannen legger fram de tørre tall for budsjett og økonomiplan. De utgjør X % av befolkningen og tar Y % av budsjettet. Både X og Y er nok interessante bokstaver for en rådmann. 

Norge går nå inn i en utfordrende tid. Landet må legge om fra å være «oljefinansiert» til å bli «kompetansefinansiert». Som både statsminister og partilederne sier; Vi kan ikke bli billigst, men vi kan bli smartest. Og den ledergruppa som har størst påvirkning på en slik suksess, er nettopp… ja , du tok den: Dyktige og framoverlente skoleledere som bruker sin tid på utvikle skolen og øke lærernes samlede kompetanse til glede for hver enkelt elev i det 13-årige opplæringsløpet.

De er ikke Norges viktigste ledere fordi de betjener 15- 20 % av innbyggerne i kommunen.
De er det fordi de bygger 100 % av landets fremtid.

(Dette blogginnlegget er i en kortere versjon også tatt inn som kronikk i ukeavisa Kommunal Rapport nr. 30/2015 8.oktober. Du kan også kommentere den  på nettet: http://debatt.kommunal-rapport.no/debatt/norges_viktigste_ledere )

Du kan også si din mening gjennom denne meningsmålingen:

Når riksmedia og rikspolitikere avlyser lokalvalget

Da er sirkuset forlengst ankommet byen igjen. Plakater henger rundt om på lysstolper og butikker, og det deles ut gratisbilletter og flyers både i postkasser og direkte til eventuelle besøkende. Også i år lokkes det med nye artister og spektakulære stunt: Møt opp – opplev noe du ikke har sett maken til!

I sirkusmanesjen står en spent direktør og ønsker publikum velkommen til årets program. Direktøren kan være en lokal møteleder av en paneldebatt bestående av toppkandidater for listene som stiller til valget i kommunen. Slike er det ikke mange av, og de trekker heller ikke det store publikummet. Er kommunen derimot så heldig å kunne avgjøre en sak av stor betydning, øker også interessen og publikumstilstrømningen.

Skjermbilde 2015-08-29 kl. 23.32.45

De siste 30 åra har vi sett en gradvis flytting av valgsirkuset fra streder og torg til TV-skjermen. Det er helt naturlig når gjelder et stortingsvalg. Et slikt valg angår hele landet og velgerne har krav på å vite om forskjell og likhet i de ulike partienes politikk som skal vedtas av Stortinget.

Med 429 kommuner  og 18 fylkeskommuner (betegnet av lokalpolitikere som overkommuner) er utfordringene mangslungne. De store og prinsipielle skillelinjene som kjennetegner partiene synkront for alle disse kommunene er særs vanskelig å få øye på. Riktignok bruker rikspartiene media og spesielt  NRK og TV2 i lokalvalgkampen for å skape inntrykk av større forskjell. Det er nok mer ment for menigheten av de trofaste velgerne enn det har med realiteter å gjøre.

 Er det naturlig med like stor riksdekkende mediadekning av et lokalvalg?

Vel, det er i første rekke et ideologisk spørsmål: Hvilken betydning har lokalvalg og lokale folkevalgte organ? Er det et underbruk av nasjonalforsamlingen – eller er det fora hvor folkevalgte har stor grad av handlingsrom?

Sverige betrakter lokalvalget som en naturlig del av riksdagsvalget, og de har derfor en felles valgdato for både riksdags- og lokalvalg. Likevel er det ca. 8 %-poeng flere som stemmer ved riks- enn ved lokalvalg. Det burde vært omtrent samme tall dersom også lokalpolitikere har makt til å gjøre noe med innbyggernes hverdag. 10 % av de svenske velgerne som stemte ved riksvalget har ikke samme tillit og tro på at lokaldemokratiet utgjør en forskjell.

I SSBs Samfunnspeilet 2/2015 er valgdeltakelsen ved de siste lokalvalgene undersøkt, og Norge ligger langt etter Sverige og Danmark.  Da Nordisk Ministerråd i 2005 la fram sluttrapporten ”Demokrati i Norden” gikk det opp for også norske rikspolitikere at noe må gjøres.

Den lave oppslutningen om lokalvalg i Norge ble av flere politikere og fagfolk sett i sammenheng med statens detaljstyring og lokalpolitikernes manglende økonomiske frihet. Statens kontroll over kommunenes økonomi er sterkere i Norge enn i de øvrige nordiske landene, het det i rapporten «Demokrati i Norden» fra Nordisk Ministerråd.

«Når kommunenes handlingsrom på denne måten reduseres, vil lokalpolitikerne få en mindre viktig rolle. Mindre lokaldemokrati må ventes å føre til mindre velgerengasjement og valgdeltagelse», sa professor i økonomi Jørn Rattsø ved NTNU den gang.

Hva med å heller fjerne respiratoren og gi  livskrafta tilbake ved å grunnlovsfeste det lokale sjølstyret og gi langt mer myndighet  til de folkevalgte slik som i Danmark og dels Sverige?

Stortinget har ved 4 anledninger (1988,1999,2003 og 2012) behandlet forslag om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet. Selv om Stortinget er enig om betydningen av formannskapslovene fra 1837, vil flertallet ikke grunnlovsfeste et slikt maktprinsipp.

Riktignok er det en tverrpolitisk erkjennelse av at det norske lokaldemokratiet ble etablert ved innføring av formannskapslovene i 1837. “Lokaldemokratiet er en av grunnsteinene i et levende og aktivt demokrati. I løpet av de 175 år som er gått har lokaldemokratiet utviklet seg til å få den form det har i dag. Lokaldemokratiet har, har hatt og vil ha en viktig rolle i den norske stat.” skrev en enstemmig komité I 2012 – før de skilte lag i oppfatningen av om den viktige rollen er viktig nok til å bli en del av landets grunnlov.

For godt over 100 år siden sa historikeren Johan Ernst Sars at formannskapslovene av 1837 «betegnede et saa stort fremskridt i hensyn paa folkets politiske utvikling, at de i saa maade næsten kan sidestilles med selve grundloven».

Skal kommunene få en økt reell makt, må staten gi denne fra seg. Først da vil et lokalvalg gi  legitimitet til at lekfolk I kommunen kan utøve sitt folkevalgte skjønn. Den lave oppslutninga om lokalvalget kan bøtes med mindre riksmedia og rikspolitikere i kommunevalgkampen, og økt engasjement lokalt om lokale saker.

Rådmann og økonomisjef – statens «copycat» ?

Er kommunestyrer uvitende om, eller lukker de øynene for at staten reduserer midler til kommunene på en meget «smart» måte og ved hjelp av en lokal «copycat»? I mine 18 år som rektor har jeg vært nysgjerrig på hvordan skoleeier kan beregne ressursbehovet så presist som mulig for at alle elevene skal sikres det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra marginale kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; undervisningstimer og støttetimer, læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Kunnskapsløftet (som forskrift til opplæringsloven) beskriver eksakt hvor mange timer hvert fag skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør antall klasser, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes ressurser til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige, ulike funksjoner,  deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er om lag 9:1. Lønna tar altså grovt sett 90 % av driftsutgiftene. Vi kjenner kostnadene på skolens fast ansatte lærerstab. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen. Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren» får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning? Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for elevens læring i min virksomhet,  jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse og oppfylle Opplæringsloven. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestringsnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav. Skolen må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og elevene må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å opplyse om og skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves. De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst og elevtallsøkningen skulle tilsi, og at budsjettet til alt overmål kunne bli betydelig endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det. Grunnskolen kan få sin økonomiske ramme på mange måter, men i hovedsak velger de fleste rådmenn å gi rammer basert på at kostnadsveksten følger en statlig deflator. I budsjettdokumentene her (og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett. Den viktigste forutsetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på nettopp – deflatorI statsbudsjettet legger regjeringen alltid sin deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektoren samlet skal få overført fra statsbudsjettet. «Lønn teller knapt 2/3 i deflator» står det i statsbudsjettet. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Lønn (inkludert arbeidsgiveravgift og pensjonskostnader) og vanlige driftsutgifter. Staten forutsetter at uansett virksomhet fordeler disse seg matematisk likt med ca. minst 1/3 på drift og knapt 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes altså rundt 90 % av ressursene til å dekke lønnskostnadene. Differansen mellom 67 og 90 % må derfor ”spares” inn. Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnader kun på en måte: Ved å redusere noe annet kostnadskrevende i budsjettet, i første rekke lærertimer. En lærerårstime koster ca 30 000. For min skole med et årsbudsjett på 20 mill.kr. betyr statlig deflator over 4 år en reduksjon på 900 000 kr. Det utgjør om lag 1,5 lærerårsverk! «Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene. Regjering, storting og KS; Tar dere hansken – nå?