Er russere som tror på russisk stats-TV dumme?
Det er nærliggende å stille spørsmålet etter denne reportasjen i NRK forleden. Her går det fram at mange russere, men ikke alle, bosatt i Norge er sterkt kritisk til Putin og Russlands militære angrep på den suverene staten Ukraina. Dette er en handling som er i strid med FN-pakten, som er FNs «grunnlov».
Den bygger på prinsippet om suverenitet og erklærer at alle medlemsland er suverene og likestilte. Ingen land har rett til på å bestemme over et annet land eller gå inn i et annet land med militære styrker uten tillatelse.
Skjer dette likevel, har et land som er angrepet rett etter artikkel 51 i FN-pakten lov til å forsvare seg. De har også lov til å be om våpen (salg eller donasjoner) fra andre land.
Hva så med de russere som likevel tror på russisk stats-TV? Er de dumme, i betydningen lite kunnskapsrike eller mangler de evnen til kritisk tenkning? Eller er det naturlig og forståelig?
Russere , nordmenn, franskmenn eller kinesere osv. vokser opp i land som er preget av deres lange forhistorie. Historien skaper tenkemåter som påvirker. Ikke minst i synet på hva er «staten»; samfunnet som omgir oss.
Dette synet og denne oppfatningen hamres inn i generasjon etter generasjon og blir vår tenkemåte.
Gjennom Russlands lange historie er det fra far til sønn blitt innprentet: «Vi må stole på våre kloke ledere».
Russland er sterkt preget av tsar-dømmet fra 1400-tallet fram til 1917, og kommunismens fra 1917 – 1991. Tsaren var etter egen og borgerskapet/kirken innsatt av Gud, og hadde bestemte egenskaper som ga han forutsetninger for å styre.
Ordet tsar kommer fra det latinske ordet caesar. Og nettopp romerrikets Cæsar var et forbilde da fyrsten Ivan 3. rundt 1480 erklærte Moskva som «det 3.Rom» og fikk laget våpenskjoldet vi kjenner igjen den dag i dag; den dobbelthodete ørnen. Den var tidligere brukt i det bysantiske riket, deretter i det tysk-romerske.
Med unntak av tsar Peter den store på 1700-tallet, var det ingen andre russiske ledere som hadde tro på det vi i vesten kaller liberale demokrati med en tredeling av makten (lovgivende, utøvende og dømmende).
Ideen var at disse skulle være gjensidig kontrollert slik at ikke makt ble sittende på få hender.
1700-tallets opplysningstid i Europa fremelsket vitenskap, kunnskap og en generell opplyst befolkning.
Det ble dannet flere vitenskapsakademi i Europa, med tilknytning til de mange gamle universitet som hadde fremmet vitenskapelig tenkning i over 600 år allerede for de eldste.
Russland fikk sitt første universitet i 1724, lagt til den nye storbyen som Peter den store fikk bygget og gitt navn til i 1703; St.Petersburg.
Tsar Peter den store ønsket mer vestlig tenkning inn i konservative Moskva, og bestemte derfor at St. Petersburg skulle være hovedstaden.
Bondeopprøret mot Romanov-familien og deres makt i Moskva, endte det med at Vladimir Lenin og Lev Trotsky tok over i oktoberrevolusjonen i 1917 da tsar Nikolai II abdiserte – svært motvillig.
Deretter ble Sovjet-unionen etablert fra 1922, bygd på kommunismens forestilling om at mennesket er kun et middel for makthaverne, en brikke i kollektivet og har ingen egenverdi i seg sjøl.
Altså stikk i strid med de politiske ideene som opplysningstiden ga Europa og Amerika.
Da Lenin døde få år etter at Sovjetunionen var dannet, overtok Josef Stalin i 1924. Han forsto maktspillet. Stalins styre var preget av samme persondyrkelse som tidligere ble gitt tsarene. Han krevde og gjennomførte en ekstrem maktkonsentrasjon, og hadde lite omtanke for de brutale konsekvenser av hans politikk. Stalin mål var å undertrykke enhver opposisjon gjennom detaljstyring, ydmykelse og vilkårlig terror.
Stalin døde i 1953.
Deretter valgte kommunistpartiet Nikita Khrusjtsjov som ny førstesekretær. Det betydde i praksis at all makt lå i hans hender. Det førte til konfrontasjoner med daværende statsminister fram til 1958, Bulganin. Khrusjtsjov var mot Stalins tenkning og praksis, og overtok også som statsminister i 1958.
I Øst-Tyskland som tilhørte Sovjetunionens geopolitiske område som resultat av forhandlingene etter 2.verdenskrig, var det en nervøs Walter Ulbricht som begynte å frykte svakhetene i kommunismen. Han ønsket derfor en mur mellom Øst- og Vest-Tyskland med grensegjerder hvor kun nødvendig ferdsel kunne skje.
Ulbricht skrev bl.a. følgende i et brev til Khrusjtsjov:
«De siste års erfaringer har bevist at det ikke er mulig for et sosialistisk land som DDR å utføre fredelig konkurranse med et imperialistisk land som Vest-Tyskland med åpne grenser. «
Muren ble påbegynt i i august 1961 og sto ferdig i 1965 med første del av mur og elektriske gjerder. På slutten av 1970-tallet var den ferdig med sine 155 km sperre mot at innbyggere hjernevaska med kommunisme i øst skulle forville seg og forvirre sin hjerne ved å besøke den liberale verden.
I årene som fulgte etter 1964 valgte kommunistpartiet en rekke førstesekretærer i ulik alder. De fleste var kun der i kort tid før alderdommen avsluttet karrieren.
I mellomtiden foregikk det en utvikling i de mer intellektuelle og liberale kretser i de store byene i Russland. Mikhail Gorbatsjov ble valgt som ny partisekretær i 1985, og han var dristig ved å tenke annerledes og nytt. Han ville ha mer åpenhet (glasnost) og reformer for å endre det som ikke fungerer godt for innbyggerne (perestrojka). Fra 1988 ble han president, men fikk sterk motstand av konservative kommunister som ville beholde alle sine privilegier og en sterk Sovjet-union i en verden hvor vestlige, liberale ideer hadde vind i seilene.
KGB-offiser Vladimir Putin kom tilbake fra Dresden i Øst-Tyskland med kone og to barn da muren ble revet i 1989, og var dypt fortvilet over oppløsningen av Sovjet-unionen. Hans drøm var fortsatt det store russiske riket som skulle strekke seg fra grensa mot Tyskland i vest til Stillehavet i øst.
Da motstanderne av Gorbatsjov skjønte konsekvensen av «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (reformer/endringer), ga de han husarrest mens de brukte hæren til å fremtvinge et skifte i Kreml.
Vi husker fortsatt da Jeltsin ba generalene snu kanonløpet på tanksene bort fra folket og mot «det hvite hus» der de nye makthaverne gjorde seg klare til å overta.
Putin var smart nok til å forstå at han måtte spille på lag med vinnerne. Han ble forfremmet av Jeltsin, og ble statsminister i aug. 1999. Da Jeltsin gikk av som president 1999, overtok Putin fordi han ble utpekt av Jeltsin.
Putin har senere beholdt makten, bl.a. gjennom valg som ble fikset. Vi husker foto tatt av stemmeurner som allerede var fylte med stemmesedler for Putin før valglokalene ble åpnet. Han ikke sansen for det liberale demokrati. Selv om domstolen er på papiret uavhengig av dumaen og presidenten, er dette fikset i Russland.
Et trekk ved vårt liberale demokrati i vesten er nettopp den 4.statsmakt: pressen. Spør hvilken som helst amerikansk, italiensk eller fransk president, en tysk eller engelsk statsminister; de kan styre sin begeistring for en pågående presse basert på uavhengige journalister som er tvers gjennom profesjonelle i sin søken etter sannhet.
Putin løste dette ved å la alle store fjernsynsstasjoner og tyngre aviser bli statlige. Fram til det militære angrepet på Ukraina, fikk også uavhengige medier trykke både aviser og drive radio og TV-stasjoner – på bestemte vilkår. Journalistene her ble fotfulgt av både GRU og FSB, og deres arbeidsforhold ble vanskelige.
I fjor fikk redaktøren i Novaja Gazeta, Dmitrij Muratov Nobels fredspris sammen med en annen modig journalist fra Filippinene, Maria Ressa. Muratov sa det mange nordmenn forsto godt; Det største ønsket for russiske journalister er å få bli gammel på sin arbeidsplass.
Siden Putin kom til makta, har over 25 russiske mediefolk blitt drept fordi de utgjorde en trussel mot Putins regime. Den samme trusselen henger over advokater og ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner.
Putins regime er basert på løgn. I den anerkjente journalisten Øystein Bogens bok «Russlands hemmelige krig mot Vesten» dokumenterer han hvordan Putin og Kreml har møtt slike anklager ved benektelse, latterliggjøring, innrømmelse, og til slutt harselas med dem som ikke oppdaget rekken av løgner tidligere:
«På Krim i 2014 nektet Russland i det lengste for at landets styrker var involvert i overtakelsen av halvøya. Fire uker senere sto Putin frem og innrømmet at han hadde løyet.
«Selvsagt var det våre soldater som sto bak selvforsvarsstyrkene på Krim», fortalte han russiske seere under et direktesendt TV-program 17. april 2014.
Innmarsjen av russiske tropper i Øst-Ukraina ble benektet i ett og et halvt år, inntil en pressekonferanse i desember 2015:
«Vi har aldri sagt at vi ikke hadde folk der som utførte visse oppdrag, inkludert på det militære området», fortalte Putin.»
Tilsvarende benektet han først å ha påvirket valget i USA i 2016 da hans gode venn Donald Trump ble valgt – og gratulert av Hillary Clinton samme kveld.
(Hun hadde over 2 millioner flere stemmer enn han, men valgte – i motsetning til Trump i 2020 med 6 millioner færre stemmer enn Biden – å godta valgresultatet!)
Putins maniske løgner så vi også i vinter. Til tross for at Biden og NATO hevdet å ha etterretningskilder som bekreftet planer om et russisk angrep på Ukraina, benektet Putin dette i en rekke intervju og i fjernsynssendinger hans egne statskanaler fremførte.
Putin hadde ingen planer om å angripe landet. Russland skulle kun gjennomføre en større militærøvelse nær grensa til Ukraina.
Denne løgnen var det som over 80 % av russiske TV-seere fikk servert. Og da Russland angrep Ukraina den 24.februar, fortalte russiske statskanaler at Putin hadde beordret en militær spesialoperasjon i Ukraina. Russere fikk vite at det pågikk et folkemord (!) i Øst-Ukraina, noe som skyldtes en junta i Kyiv bestående av nynazister!
At jøden Zelenskyj var lovlig valgt til president av folket i Ukraina, ble russiske TV-seere spart for. Hvorfor skal de få vite om den egentlig største frykten til Putin; at viruset i Europa som kalles liberale demokrati brer om seg, at menneskerettigheter sikres i slike demokrati og at det foregår frie, og med svært få unntak ikke-manipulerte valg?
Putin vet at demokrati-viruset er en trussel mot han og hans verdensbilde, slik det samme viruset ble en trussel for Hitler, en annen autoritær leder i Europa fra 1933 – 1945.
Er russere som tror på de Putinstyrte statskanalene i Moskva dumme?
Nei. De er som oss. Hører vi kun et budskap som hamres inn over lang tid, tror vi til slutt på det.
Vi så det i England/Storbritannia rett før juni 2016 da Brexit-avstemninga ble avholdt. Det endte med et overraskende flertall for å bryte ut.
Den walisiske journalisten Carole Cadwalladr avslørte hvordan sterke krefter tilknyttet høyreradikale og russiske investorer hadde brukt store beløp på frykt-annonser i Facebook. Disse var i hovedsak rettet mot velgere med lav utdannelse, lav sosial status og bosted ute på landsbygda eller i utsatte bydeler for å få de til å stemme, og deretter velge «LEAVE».
I dette foredraget på TED forteller den erfarne journalisten om opplevelsen. Og det hun forteller bør skremme enhver som tror at det liberale demokratiet er noe som ikke kan mistes.
På ferie i Spania i 2019, traff jeg to trivelige menn fra Wales. Den ene hadde en far som hadde jobbet i kullindustrien, og som sjøl var sjølstendig næringsdrivende som entreprenør. Den andre var journalist. Begge sa de likte den friske Nigel Farrage og IKUP i debatten før BREXIT, og de hadde begge stemt for Brexit. Men etterpå hadde de angret dypt. De ønsket bare å gi London en skikkelig kilevink ved å vise at det var stor motstand mot mye av det EU sto for, men trodde det uansett ville bli et stort flertall mot å forlate EU.
Slik kan det gå i populismens tidsalder.
Vi så noe lignende i Finnmark for snart 4 år siden da velgerne her ble lurt til å tro at de kunne gjøre om stortingsvedtaket i 2017 slik at Finnmark skulle fortsette som en minifylkeskommune fra 2020.
I den offentlige debatten ble mange journalister aktører og var støttespillere for en Facenook-gruppe som var mot å bli del av et sterkere Troms og Finnmark. På sosiale medier og i de fleste aviser i Finnmark ble finnmarkinger skremt med frykten for hva en sammenslåing ville føre til:
En stor andel finnmarkinger ble regelrett lurt til til å tro at Tromsø ville få flertall alene i det nye fylkestinget, at de 140 stillingene på fylkeshuset i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø, og at innbyggerne i Troms kom til å ta over naturressursene i Finnmark.
de kunne bestemme over et stortingsvedtak fra året før
I dag kan vi smile av det hele. Ingen av skremslene ble oppfylt. Naturligvis ikke.
Ser vi på hva dette gjorde med vårt liberale demokrati, er det langt mer bekymringsfullt:
I følge internasjonale definisjoner på hva frie valg innebærer, ligger det til grunn at velgerne skal ha kunnskap om konsekvensene. De skal kunne gjøre «opplyste» valg. Hvis ikke det skjer, reduseres tilliten til valgsystemet. Og et valgresultat som ikke oppleves legitimt, svekker vårt liberale demokrati.
Det betyr at valgkampen skal være fri i betydning at alle aktører skal slippe til for å kunne opplyse velgerne. Opplyste velgere er forutsetningen for et liberalt demokrati. Derfor får man aldri 100 % valgdeltakelse der velgerne skal velge mellom flere eller mange ulike alternativ.
Det er både ærlig og forståelig å kunne si: «Beklager, jeg har for liten kunnskap til at jeg skal kunne avgjøre et valg. La de som har satt seg bedre inn i dette ta avgjørelsen.»
Desto viktigere blir det når det skal arrangeres et referendum – en folkeavstemning. Da krever Europarådets Venezia-konvensjon som Norge følger, at slike folkeavstemninger skal oppfylle bestemte krav, som her i pkt 3:
Den såkalte folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 tilfredstilte ikke kravene på flere av punktene.
Den villedet velgerne om konsekvensen av valget: Velgerne ble lurt til å tro at Stortinget kom til å endre vedtaket om de stemte nei. Den hadde en spørsmålsstilling som var tolkbar, upresis og dermed villedende. Den opplyste ikke om verken sak eller voteringstema, men fylkeskommunens ledelse kjørte et fikset opplegg med ensidig informasjon.
Til og med fylkesordføreren reagerte på det i et intervju i Altaposten i mai 2018:
– Til en viss grad kan jeg være med på at informasjonen som er gått ut fra fylkeskommunen kunne vært formulert bedre.
Grunnen til at jeg viser til disse to eksemplene fra England og Norge er nettopp for å vise at vårt liberale demokrati er truet innenfra i den vestlige verden. Å spille på folks følelser framfor fornuft og kunnskap, er populistenes enkle virkemiddel.
Vi kan nok innbille oss at vi ville klart å endre russisk tenkemåte og mangel på demokrati i Russland som en quick-fix. Men da må vi i vesten faktisk se på vår egen praksis og hvordan vi klarer å slå ring om våre verdier.
En fri presse er derfor alfa og omega. Profesjonelle journalister som er bevisst etiske problemstillinger er selve fundamentet for et liberalt demokrati. Åpenhet og innsyn i hvordan beslutninger blir til gjør oss tryggere. Og er vi ikke fornøyd, kan vi i neste frie valg gjøre endringer.
Den frie pressen jobber i tillegg globalt. De vet de lever i en verden hvor de fleste innbyggere har store vansker med å sortere på fakta og løgn i det som sendes ut. Folk flest føler de er kunnskapsrik når de finner en YouTube-video med noe som bekrefter deres mening.
Derfor har pressen etablert sine egne faktasjekk-organ.
I Norge er faktisk.no den mest kjente. De er medlem av IFCN som er et verdensomspennende nettverk av profesjonelle faktasjekkere. IFCN har over mange år presset de store digitale plattformer som bl.a. Google og Facebook til å delta mer bevisst i å skille fakta fra løgn.
Dette er helt grunnleggende i vårt liberale demokrati. Men hva er egentlig demokrati, og hvilke land har slikt styresett?
Demokrati («folkestyre») oppleves og er ganske forskjellig fra land til land
Det engelske tidsskriftet Economist har utviklet en demokrati-indeks. Ved å sjekke ut hvor de enkelte land står på en rekke kriterier som viser graden av demokrati, har de laget 4 hovedkategorier av demokrati; fullt demokrati, demokrati med mangler, hybriddemokrati og autoritære demokrati.
De liberale demokrati som kommer best ut, er på dette kartet i mørk grønn farge:
De nordiske land, en rekke EU-land , Australia, New Zealand og Canada ligger i toppen med mer enn 8 poeng.
Den våkne leser ser at Ukraina tilhører «hybdridene». Den lange perioden med kommunistisk styre av landet førte til korrupsjon og mindre rettssikkerhet. Også menneskerettighetene i den østlige delen har vært angrepet. Likevel har to av partiene som utgjør flertallet i det ukrainske parlamentet, Sluga Narodu («Folkets tjener») og «Golos» bestemt seg for å rydde opp for å få et demokrati med legitimitet.
Begge disse partiene er tilknyttet ALDE, den europeiske organisasjonen for liberale og demokratiske parti med medlemspartier fra 43 land.
Norden er godt representert med følgende parti i disse land:
Sverige: Liberalerna og Centerpartiet
Danmark: Radikale Venstre, Venstre
Finland: Keskusta (Senterpartiet), Svenska Folkpartiet
Island: VIÐREISN
Norge: Venstre
Også Russland har to partier i denne organisasjonen hvor Yabloko er mest kjent, bl.a. fordi Putin-kritikeren Alexander Navalnyj var med å grunnlegge det i Boris Jeltsin sin presidentperiode på 90-tallet.
Selv om det ser mørkt ut i Russland for tiden må jeg legge linker til to av de flere uavhengige medier som fortsatt opererer der og sprer kunnskap og fakta.
Den ene er Moscow Times, modig og uavhengig.
Den andre er faktisk et resultat av langvarig norsk-russisk samarbeid;
Barents Observer, produsert av The Independent Barents Observer AS.
Det hører med til historien at dette viktige nyhetsorganet ble sterkt motarbeidet av nord-norske fylkespolitikere – fordi de gjorde sin journalistiske jobb. Politikerne fra flertallet i disse fylkeskommuner mente at de ikke skulle sette et kritisk søkelys på Putins vakt.
All ære til journalist og redaktør Thomas Nilsen som ikke bøyde av, viste journalistisk integritet og avsluttet sin virksomhet i det «Finnmark-Moskva»-styrte organet. Han gikk av og etablerte dagens redaktørstyrte nyhetsmedium.
En annen journalist med samme ryggrad og integritet, Bjarne Kristoffer Bore i Vårt Land skrev for knappe 2 uker denne kommentaren som kanskje vil få deg til å se på vårt liberale demokrati (spesielt i nord) med nye øyne.
Avslutning:
Jeg har nå forsøkt å forklare hvorfor russiske TV-seere vet lite om krigen i Ukraina. Det hele handler om mangelen på det liberale demokrati og den «4.statsmakt», pressen – som vi i Norge tar som en selvfølge.
Autoritære regimer – enten de bygger på kommunisme eller fascisme har på noen områder motstridende syn på samfunnet. Men det som binder dem sammen er troen på at makt skal sitte på få hender, at åpenhet er en trussel og at menneskerettigheter må vike for Systemet.
Også i Norge er vårt liberale demokrati under press ved at valg manipuleres av offentlige myndigheter, slik det skjedde i Finnmark i mai 2018.
Kampen om Ukrainas selvstendighet som land handler om kampen for det liberale demokrati – i både Europa og den øvrige verden. Det handler grovt sett om flere enn 37 % av klodens innbyggere skal leve i under autoritære regimer i fortsettelsen.
For dere som søker mer kunnskap om vår tids viktigste tema ved siden av ødeleggelse av natur og global oppvarming, og som ikker er mørkeredd, vil jeg anbefale denne boka skrevet av historikeren og den Pulitzer-prisvinnende forfatteren Anne Applebaum.
Hun beskriver hvordan liberale demokrati er under press mens autoritarisme og nasjonalisme vinner fram.
Samtidig viser hun at det finnes en vei som leder tilbake til de verdier vi står i fare for å miste.
Og derfor til deg og våre meningsfeller:
Liberale demokrater i alle land: Forén dere!
—————————————————————————————————-
Tidligere blogg om samme tema:
https://atomic-temporary-44067250.wpcomstaging.com/2022/02/24/den-24-februar-2022-kom-9-april-pa-nytt/
Ryggmargsrefleksjoner 